Jeg er en emosjonell vindrikker

Jeg er en emosjonell vindrikker. Jeg liker bedre å drikke vin enn å smake på vin, og jeg er normalt lite interessert i smaksnotater. Jeg misliker poengsummer. Vin er en emosjonell drikk. Vin handler om mennesker. Viner er omdannelse av fantasi til handling, til produkter av inspirasjon, de er resultater av en dypt menneskelig prosess.

Jeg har ikke så mye til overs for blindsmaking, og det er ikke bare fordi jeg ikke liker å dumme meg ut. En vin skal ikke bedømmes uten kontekst. Kan man vurdere et maleri uten å vite noe om det? Jeg tror ikke det. For selv om inntrykkene kan være sterke, forblir de oftest enkle. De begrenser seg gjerne til hvorvidt verket tiltaler, om fargen er rød eller blå. Kunstverket står frem når man får vite hvem kunstneren er, hva som formet ham, hans bakgrunn, hans tid, hva han brøt med, hva han forholdt seg til, hva som drev han. Philippe Guigal sa akkurat dette til meg under en samtale i kjelleren hans i Côte-Rôtie. Og hvorfor ikke ta Guigal sine viner som eksempel? Disse underfundige vinene som utøver en utrolig balansegang mellom pinotaktig eleganse og bulldozerkraft, og som etter de fleste målestokker skal være rimelig overeika etter opp mot 4 år i splitter nye fat. Visst smaker de også av trevirke når de er unge, men for den som har fått anledning til å smake litt Guigal, endel Côte-Rôtie, og en hel del vin i alminnelighet kan de fremstå som noen av de aller beste, mest typiske og samtidig unike vinene i verden. De svelger også unna eiken over tid, og lar de antikke romerske terrassevinmarkene skinne gjennom, med en helt unik Guigal-signatur på toppen. Guigal sine viner bør forstås gjennom disse aspektene.

Når du drikker en stor vin er du der i øyeblikket hvor vinen går tilbake inn i fantasienes verden. Den var for deg, for et øyeblikk siden en vin, men nå er den igjen en fantasi, en drøm, et minne. Nyt det.