Så bra kan dolcetto bli

Dolcetto er arbeidshesten blant de blå druesortene i Piemonte. Det er den som har det største beplantingsarealet, refereres gjerne til som soldaten, tredjevalget, etter nebbiolo og barbera, og den har et rykte på seg for å lage lette og enkle viner med lite tannin og lite kompleksitet. Dette bildet er bare til dels rett, og gjelder i de tilfellene der dolcetto har fått de minst gunstige beplantningsposisjonene, og utgjør fyllstoffet mellom de mer prestisjefulle druene som gjerne mottar høyere pris i markedet. Men dette bildet, som vinen, er også mer komplekst.

Dolcetto gir på sitt beste en karaktersterk, ganske streng, stram og mørk vinstil, og supre eksemplarer finnes i barolo-sonen, når den har fått plass i gode vinmarksparseller, gjerne der man ellers kunne laget barolo av nebbiolo. Et godt eksempel er Vajra sin dolcetto Coste e Fossati, som var min første aha-vin på dolcettodruen, men jeg vil også slå et slag for Francesco Rinaldi sin utgave fra parsellen Roussot i Cannubi, som ble lansert sammen med den vinen jeg snart skal komme til, i høstens spesialslipp for Italia.

Men slik Asti-sonen – muligens med Nizza Monferrato i spissen – nok er den flotteste sonen for barbera, blant annet fordi det er der denne druen konsekvent blir tilgodesett de beste vinmarkene, er det i Dogliani at dolcetto virkelig leverer på sitt beste.Dogliani ligger helt syd i Langhe, i overgangen mot Alta Langhe. Vinmarkene reiser seg opp over det som er egnet for nebbiolo, fra 250 til 700 meter over havet, og vokser gjerne i nærheten av hasselnøttlunder, som også er en av Piemontes spesialiteter. DOCG Dogliani, med eller uten tilleggsbenevnelsen Superiore, innebærer 100% dolcetto, og har ikke fatlagringskrav. De beste vinene har en særlig flott og kjølig, mørk bærfrukt og god struktur, og er lagringsdyktige. Etter min forstand heter områdets beste produsent Francesco Boschis.

Familien Boschis flyttet fra Barolo og etablerte seg på Pianezzo-høyden i 1919, men det først i 1968 at egen vinifikasjon av druene fant sted. De lager en rekke viner av flere druer, men det er de fire DOCG Dogliani ved navn Pianezzo, Vigna dei Prey, Vigna del Ciliegio og Sorì San Martino som er husets mesterstykker. Disse har alle vinmarksnavnet sammen med litt ekstra informasjon om beliggenheten på frontetiketten. Det gir et hint om hvordan produsenten tenker om sine viner.

Jeg har tilgode å smake en dårlig dolcetto fra Francesco Boschis, og både Vigna dei Prey og Vigna del Ciliegio gir ekstremt flotte dolcettoviner. Sorì San Martino en særlig høytliggende og bratt vinmark med høyt kalkinnhold og stokker plantet i 1945, som gir en spesielt kjølig og løftet vinstil.

Dogliani Superiore Vigne Sorì San Martino 2020
Francesco Boschis, Piemonte
#14929401, kr. 350,-
(Gaia)

Ueiket, tett og rik dolcetto fra vinmarker på 450-580 meter, med mørk, tett frukt, blekk, lær, blomster og urter på duft, med et streif av lakris. Sursøt og med glimrende frukt i munnen, god syrlighet og fast, tørr og stram finish med god lengde. Server denne fra kjellertemperatur i store glass.

Vinen er tilgjengelig i flere spesialbutikker og på nett.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert på Vinforum.no