Forsmak på Toscana
Denne artikkelen var på trykk i Vinforum III/2019.
Februar er tiden for smakinger av aktuelle årganger gjennom en ukes rundreise i Toscana. Anteprime di Toscana startet som vanlig i Firenze, med Chianti-appellasjoner, og avsluttet i Montalcino, med Brunello-viner.
I Chianti Classico var førsteinntrykket at årgang 2017 har frembragt vin med mye moden frukt, men med hederlig syre og overraskende moderat alkohol, og ganske faste tanniner. Det regnet knapt de første ni månedene av året, og temperaturene var høye, og med enkelte topper rundt 40 grader, hvor det også var varmt om natten. Årgangen ble reddet av små mengder septemberregn og – kan tenkes – en stadig større erfaring med hete årganger. For 2017 har ikke jevnt over veldig høye alkoholnivåer.
- Vi måtte jobbe hardt for å beholde friskheten, sier Paolo begynte å falle. Han forteller også at det var viktig å ha en lett hånd under vinmakingen, for å unngå aggressive tanniner. Så godt som alle produsentene jeg snakket med trakk frem høstetidspunkt og forsiktig vinmaking som suksesskriterier i 2017.
Blant de beste 2017 Chianti Classico er Castello di Ama et typisk eksempel. Den er en kjøttfull, rik og fyldig utgave, unektelig en flott vin, men man kan nok kanskje savne noe løft. Castello di Monsanto har laget en meget pen vin, og det samme har Castello di Querceto, med en attraktiv frukt og en viss kjølighet, saftighet og dybde, Querceto med mindre fatpreg enn Monsanto, og en lettere stil. Felsina bør få spalteplass for sin gode frukt, transparens, og modne tanniner. Isole e Olena viste en ennå ikke flasketappet vin med veldig flott frukt og aromatiske kvaliteter.
Noen deler av Chianti opplevde en stygg frost i slutten av april, som reduserte avlingen mye. Frosten tok også med seg kastanjer og valnøtter og andre vekster, men skadene lå i lavereliggende dalstrøk. Avlingsreduksjonen, for mange produsenter opp mot 25%, i Chianti Classico var først og fremt resultat av den varme og tørre sesongen, som ga veldig lite saft i druene. - Det er vanskelig å lage vin av bare skall og sten, sier Paolo de Marchi.
Det var knyttet en del spenning til smakingen av Chianti Classico Riserva fra den klassiske og gode årgangen 2016, og flere viner innfridde. Denne sesongen, mer harmonisk enn sine naboårganger, bød på en god sommer med riktig mengde regn og sol, ikke for varm, og resulterte i mange viner med livlig syrlighet, transparens og fasthet. Vinene som overbeviste mest var Felsina Rancia, og Riecine, som begge er intense og kraftfulle, med hver sin versjon av lyst og transparent sangiovesepreg med innslag av kirsebær og krekling. Av 2015 Riserva viste Castello di Monsanto en lekker, fruktrik, moden og heftig vin som trenger mye tid på langs.
Når disse lovordene er utdelt, høver det å utbalansere med å nevne at det stadig produseres forstemmende mye kjip vin i Chianti, og ellers i Toscana. Mange viner er ufriske, upresise, slitne, oksiderte, med slapp frukt, og tørket fruktpreg allerede fra start. Så ekstremt mye dårlig laget vin passerer nåløyet at man kan spørre seg om produsenter, offisielle organer, vinpresse og konsumenter i det hele tatt tar toscansk vin på alvor. Hvem er det som nyter disse vinene? Evner masseturismen virkelig å svelge unna slike mengder uten å stille spørsmål?
Den nokså nye Chianti Classico-kategorien Gran Selezione, en slags über-riserva med krav om 30 måneder modning før tapping fortoner seg fortsatt som et strategisk feilskjær, selv om det fra 2016-årgangen kan det skimtes en viss bedring. De fleste vinene er overbehandlet med eik, overekstraherte, svære og lite representative for regionens viner, og med mye gammel og sliten vin fortsatt tilgjengelig.
Da turen endte i Montalcino, ble det satt fokus på Brunello di Montalcino årgang 2014, og riservaviner fra 2013. De to årgangene er rake motsetninger. De fleste 2014 er skrinne, stramme og tørre. De beste er delikate og transparente, men kun noen få har en god fruktsødme i kjernen. Flere produsenter, deriblant Poggio Antico og Biondi Santi lagde ikke Brunello i 2014, men kun Rosso di Montalcino, et eksempel mange flere burde ha fulgt. Man skulle tro de kunne ta seg råd til det i et av Italias aller mest prestisjefulle vindistrikter. Det var regn og kaldt vær som skulle sette sitt preg på årgangen, forhold som varte fra april og helt ut til september, da sol og varme berget stumpene. I kjelleren reduserte mange på maserasjonstiden. Det kan man se bare på fargen, som ofte er lys i 2014. Hos Poggio di Sotto kunne de fortelle at mens de i en god årgang har skallkontakttid på 40 dager, kun hadde 15 dager i 2014. De har laget en god Brunello, men bare 4000 flasker mot normalt 15000. Den er syrlig og slank, med ganske pene, stramme tanniner. Poggio Salvi laget en interessant vin, med lyse røde bær og preg av middelhavsurter, og årgangens stramme tanniner. De lagde ikke riserva og cru-vinen Pomona, men lot alt det beste materialet inngå i sin brunello, som også var betydelig redusert i antall flasker. De benyttet seg også av muligheten i lovgivingen til å blande inn 15% materiale fra andre årganger, i dette tilfellet årgang 2016. Det var det ingen andre jeg snakket med som ville vedkjenne seg å ha gjort. Hos Talenti har de laget en vin med bra trøkk og mineralt preg, og også her fortelles det om rundt 35% reduksjon i antall flasker laget. Lisini har laget en god vin, med røde bær og blomsterpreg og gode tanniner, og også Mastrojanni har lykkes med en flott vin. Ellers har Col d’Orcia frembragt en god vin, med bra fruktdybde og saftighet, og også Il Poggione bør nevnes som en av de bedre fra årgangen.
2013 er en mer klassisk årgang, med mye gode og kraftfulle viner. Våren var kjølig med en del regn, som forsinket prosessen noe. Nokså kjølig vær vedvarte gjennom sommeren, men værforholdene ble gode i september, frem til regn og ujevnt vær ga utfordringer i innhøstingsperioden. De vanlige brunelloene fra 2013 som ble smakt i fjor viste stor variasjon fra produsent til produsent, slik også riservaene gjorde på årets smaking. Poggio di Sotto Riserva 2013 er delikat og lys, med en egenartet transparent stil. Tre flasker ble imidlertid smakt og alle var forskjellige og kun én var på topp. Talenti har laget en ganske god riserva, men litt jordlig og med noe manglende fruktdybde. Gianni Brunelli overbeviste med en elegant og stram vin, og det samme gjorde Lisini med en mineral og elegant utgave som vil påkreve en del tid i kjelleren. Deres Ugolaia var rålekker, atypisk og delikat, nesten pinotpreget med noble tanniner. Mastrojanni Vigna Schiena d’Asino var også veldig flott, men trenger tid for å svelge fat, og vil belønne den tålmodige.
