Masseturismen i Langhe

I årets tredje Vinforum-magasin viet vi brorparten av plassen til Piemonte. Dette mystiske fjellfotlandet, den ene dagen bondsk og lukket, kaldt og innhyllet i tåke; den andre dagen et spektakulært, åpent landskap av duvende rygger, eller tunger som det heter lokalt, vinmarksåssider, jordbrukssletter, rynkete gamle landsbyer innkranset av snøkledte alpefjell.

Trekker du luften i Piemonte inn via nesen er det en fuktig, høstlig og soppaktig lukt som slår deg. Bråtebrann, trøffel, mat, natur i nedbrytning. Piemonte inviterer til høsten hele året. Det er storhetstiden. Men sitt aller såreste øyeblikk har Piemonte når høsten gir etter for vinteren, og de farverike bladene faller, rimet kommer og røyken stiger fra skorsteinene. Da stilner ståket, da reiser alle hjem. Men det er da du skal være der, for da er trøflene best, vinene kjølige, folkene roligere og turistene er borte. Da kommer mitt Piemontes årstid. November til mars. Med skjerf og hansker og tykke skosåler. Det er da du får venner i Piemonte.

Jeg glemmer aldri å rulle inn i landsbyen Monforte den første gangen, på lykke og fromme, uten plan, i januar. Det er allerede så mange år siden at hele regionen holdt stengt mellom jul og påske. Men vi var heldige. Piemonte ble min første forelskelse i et vinområde. Det tok flere år før jeg så Piemonte i sommertiden. Det var en sjokkerende forskjell. Siden har jeg vært der mange ganger, flere ganger i året. Jeg har venner der, vaner der. Uskyldstiden er over. Men også Piemontes uskyldstid er over.

Langhe, Roero og Monferrato fikk UNESCO-status i 2014 og med det skjøt masseturismen fart. I dag ankommer det hver dag i sesongen busslass med forvillede turister, stakkars forledede ferierende, inn i Langhe, med håp om et Italia de kan kjenne igjen fra brosjyren. Pizza, caprese, gelato. Men Piemonte er ikke egnet for masseturismen. Det er ingenting å gjøre der, maten er salt, vinene er sure og folkene er rare. Veiene er krøkete, restaurantene små og landsbyene har ikke parkeringsplass for busser. Det er talende at de som bygget den store golf-resorten mellom Serralunga og Monforte gikk for en toscanalignende feriehotellutforming med sypress-allé og det hele. Det etterligner Toscana, det er bildet av ferie-italia, og det ligger totalt malplassert og hensynsløst i landskapet.

Utallige ganger har jeg hørt om vanskelige møter mellom restaurantører, hotelleiere og turister. De snakker ikke samme språk. Man har i Piemonte valgt å promotere området som destinasjon på feil premisser og på feil grunnlag, tror jeg. Man har invitert for mange som man ikke kjente på festen. En så sterk påvirkning over tid som det er nå, eller i alle fall var før koronapandemien, vil utvilsomt bidra til utflating. Selv ikke piemontesere lever i et vakuum. Smaken vil endres, det generiske og forenklede vil bli belønnet med oppmerksomhet og betalingsvilje. Det er ikke lett å prøve å selge den ramme ansjossausen bagna cauda til noen som trodde de var på Capri og skulle få mozzarellasalat. Det er ikke lett å forsvare en tørr og streng vintype til et skuffet bryllupsreisende par som bare ville kose seg.

Nordmenn, og det er mange av oss der, ryktes for å være ganske gode turister i Piemonte. Vi er visstnok nokså ydmyke, temmelig vininteresserte, informerte, og vi kommer dit for å lære og å forstå mer. Dette er slett ikke typisk norske egenskaper, tror jeg, men det har kanskje noe å gjøre med hvem av oss som velger å dra dit. Så la oss fortsette med det. Og la oss velge med litt varsomhet når, hvorfor, hvordan og med hvem vi ferdes i Piemonte, og la oss ta litt vare på denne lille, vakre lommen av et bakvendtland.

Denne artikkelen (med mindre endringer) var på trykk som leder i Vinforum 3 - 2023.

Tålmodighet med burgunderne

Tålmodighet er en småborgerdyd, skrev Garborg. Det stemmer nok det, en dyd av nødvendighet. Jeg er en vinens småborger, med akkurat god nok råd til å kjøpe en liten del, i grunn stadig litt mindre, av den vinen jeg har lyst på. Innenfor rammene av vininteressen er det ikke så mye rom for eksess, snarere et behov for disiplin. For eksempel må jeg slutte å drikke vinene mine for tidlig, jeg har ikke råd til utålmodigheten min lenger. For det er såpass få flasker å ta av nå, at hvis jeg faller for fristelsen, har jeg kanskje ikke flere sjanser, altså flasker igjen. 

Jeg er neppe alene. Det virker som om vininteresserte i min generasjon er særlig ivrige. Trigger happy, kjør på, rett i nebbet. Tålmodigheten står ikke så veldig høyt i kurs akkurat nå. Den er nærmest avleggs. Det ser ut til at mens prisene går opp, går tålmodigheten ned. Det er omvendt proporsjonalt, og gir et misforhold mellom sjeldenheten og verdien på flaskene og tiden vi gir dem til å forløse seg. 

Det er små avlinger, flere om beinet, og en stadig mer lemfeldig omgang med blodferske lagringsviner. En fersk burgunder til 2000 kroner smaker jo ikke vondt, men er den verdt de pengene? Nei, den er ikke det. Å drikke en topp rød burgunder på ren primærfrukt, er et landeveisrøveri med dagens priser. For ikke å snakke om de hvite vinene, som de fleste har sluttet å lagre, selv om man kanskje kan håpe at de verste premoxdagene har passert. En god moden hvit burgunder er blitt en sentimental drikk, en hilsen fra fortiden, som en sjelden museumsgjenstand.

Veldig få restauranter har programmer for å modne og servere drikkemoden vin. Det har jo sine forståelige grunner, men det er likefullt synd. Min første burgunderårgang som litt ordentlig vininteressert var 2002. Jeg kjøpte det jeg hadde forstand og råd til, men samtidig kunne jeg gå ut og drikke burgundere fra nittitallet til ålreite priser. Men det nytter lite å mimre om sånt. Ting er annerledes nå.

Vinflaskene mine nedskrives til null i verdi i det de passerer dørstokken, skrev dette vinbladets tidligere redaktør Dybvik. Det er en innstilling jeg liker. Men kunsten blir å balansere denne holdningen med litt fornuft. Hva innebærer så det? Man må lage en strategi, og man må åpne vinduet litt, diversifisere innkjøpene. Jeg er glad i at mine burgundere har et vinmarksnavn på etiketten. Det er nærmest et slags premiss for burgundinteressen min. Hvis jeg da skal klare å holde på de vinene som fortjener lengre lagring, for eksempel ti år og oppover, er det fint å finne lieu dits på kommunenivå eller premier cru som ikke koster skjorta fra gode produsenter utenom de mest kjente kommunene. Det gjelder å følge med, smake mye, våge å servere mindre berømte viner og appellasjoner til sine vinvenner. Snakke om kvalitet og ikke bare fortsette å gjenta det vi alle vet fra før. Her er det også et lyspunkt. Både klimaendringer og spredningen av kunnskap gjennom stadig flere flinke folk i kjellere og vinmarker har gitt andre appellasjoner et løft ut av skyggen. 

Det kan bli en hel generasjon med vinelskere som aldri har opplevd det fenomenalt flotte i en god moden hvit eller rød burgunder. Vi lurer oss selv til å tro at potensialet er nok, ikke forløsningen. Denne har potensiale sier vi og nikker til hverandre. Javel, men ikke nå lenger, for flasken, den er tom!

Denne artikkelen var på trykk som leder i Vinforum II - 2023.

Annenvinen du bør skaffe deg

Château Léoville-Las Cases er antageligvis det beste slottet i Saint-Julien og ligger nordvest i kommunen, med sine 97 hektar vinmarker. Den største og beste plotten er omringet av stenmurer og er plassert i nord mot elven Gironde og grenser mot Château Latour i Pauillac, som ligger rett over dreneringsbekken som skiller disse to kommunene. Saint-Julien er den kommunen som har flest klassifiserte slott, men den har ingen førstevekster. Vinene herfra viser gjerne en attraktiv og elegant rødfruktig karakter, en noe lysere fruktstil enn andre kommuner i Médoc, og er den bordeauxkommunen som jeg må innrømme at jeg selv drikker mest av.

Léoville-Las Cases utmerker seg med en særlig dybde og trøkk, og lager lagringskrevende viner som gjerne låner visse trekk fra naboen Pauillac. De har produsert en bemerkelsesverdig stødig kvalitet gjennom lang tid. Generøse venner har latt meg smake skikkelig flotte viner fra 1970 og oppover, hvor særlig 86 har vært fenomenal. Skuffelsen var stor da en magnum 1961 var en suboptimal flaske i Vinforums jubileumsmiddag for et drøyt år siden. Men så var det heldigvis også andre gode flasker på bordet.

Annenvinen til Léoville-Las Cases ble introdusert med årgang 2007 i forbindelse med replantinger på eiendommen. Mange har nok misoppfattet vinen Clos du Marquis som husets annenvin, men det er den ikke, og det har den i gavnet aldri vært, fordi den kommer fra egne, separate vinmarker. Le Petit Lion er navnet på annenvinen, og den baseres hovedsaklig på druer fra yngre stokker cabernet sauvignon, blandet med druer fra eldre merlotstokker og cabernet franc, alt fra kjernedelen av eiendommen i nordøst mot Gironde. Annenvinene fra gode bordeauxslott er definitivt verdt å gjøre seg kjent med. Her er det gode kjøp å gjøre, og Petit Lion er intet unntak, og i de siste årene har den blitt blant de aller beste. 2019 Petit Lion ble lansert i spesialutvalget under bordeauxslippet i desember og er en fantastisk vin til 646 kroner.

Vinene fra 2019 i Bordeaux kommer fra en ganske varm dyrkningssesong, til dels ekstremt varm i juli, men ble hjulpet av viktige regnskyll sesongen gjennom. Nedbøren reddet vinstokkene fra det mest ødeleggende tørke- og varmestresset, og ikke minst var regnet i september viktig for at druene fikk en balansert modning ut mot innhøsting. Vinkvaliteten, særlig på vestsiden har blitt veldig flott, i en litt rik stil, med høy modning, men også med god struktur og friskhet, og en veldig attraktiv frukt og aromatikk. Av de siste årgangene vil jeg si at den minner mest om 2016, med en noe søtere fruktprofil. Mange viner er ganske imøtekommende å smake unge, på grunn av den generøse frukten og det aromatiske spekteret, men det er ingen tvil om at 2019 har lagringsevnen til en svært god årgang. Og nøyaktig hvor god, det kan bare tiden vise.

Lanseringen av 2019-årgangen led for produsentenes del av pandemiforholdene, og mange gikk forsiktig ut, med lavere priser under en primeur-kampanjene. Det var vanskeligere å promotere vinene, det var straffetoll på import til USA, covid, brexit og svake asiatiske markeder. Men prisene på 2019 bordeaux har økt ganske mye i markedet i mellomtiden, så vi er heldige som har tilgang til mange viner innkjøpt på riktig tidspunkt.

Petit Lion 2019 er tilgjengelig på et håndfull vinmonpolutsalg, men det er i skrivende stund også 42 flasker tilgjengelig i nettbutikken.

Ch. Leoville-Las Cases Le Petit Lion 2019
Saint-Julien, Bordeaux
#14791401
Kr. 646,60

46 % cabernet sauvignon, 43 % merlot og 11 % cabernet franc, modnet i 30 % nye fat. Dufter av ferske mørke bær, solbær, innslag av røde bær, blomster, lær, sedertre og animalske toner. Fersk, saftig, og med flott frukt i munnen, god syre og en stram og lekker utgang med god lengde og flotte, modne tanniner. En raffinert annenvin i en ganske løftet stil, i kontrast til storebror Leoville-Las Cases som er en rimelig heftig og vektig Saint-Julien. Gi den gjerne fem år på langs.

Her er tre andre anbefalelsesverdige viner fra slippet som fortsatt er å få tak i:

Ch. de Pez 2019
Saint-Estèphe, Bordeaux
#15029801
Kr. 463,30

56 % cabernet sauvignon, 42 % merlot, 1 % cabernet franc og 1 % petit verdot. Ungdommelig og veldig flott duft av mørke bær, fine animalske toner, røk og varm jord. Presis og med veldig flott frukt i munnen, fin syre og stram, lang finish og gode tanniner. Dette er mye vin for pengene. Prøv om 5-8 år.

Ch. Duhart-Milon 2019
Pauillac, Bordeaux
#14264401
Kr. 833,60

70 % cabernet sauvignon og 30 % merlot. Rik, barsk og lett animalsk duft med preg av rike, mørke bær, lær, røk, blyantkvess og sedertre. Strukturert og pent fyldig innover i munnen med veldig god frukt, fin syre og en spicy, rik finish med stor lengde og stramme tanniner. Vent minst 5-6 år.

Ch. Clerc-Milon 2019
Pauillac, Bordeaux
#14788501
Kr. 876,70

72 % cabernet sauvignon, 22 % merlot, 4 % cabernet franc og 2 % petit verdot. Rik, moden og flott, med dyp, mørk frukt, blomster, hint av sopp og skogbunn, blyantkvess, lær og fat på duft. Rik og fyldig vin med stor frukt i munnen, tiltalende bærsødme og en lang, rik utgang med stramme og tørre, men modne tanniner. Flott vin. Vent 8-10 år.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Vinforum.no

Deux grandes dames

Prestisjechampagnen La Grande Dame fra Veuve Clicqout ble til i 1972, da basert på årgang 1966. Den er en hyllest til enken som fikk nettopp dette kallenavnet.

2008 var kjellermester Dominique Demarvilles første årgang med full kontroll, etter at han gradvis tok over stafettpinnen fra Jacques Péters, som etter en overgangstid var helt ute av Veuve Clicquot i 2009. Demarville (som siden har gått videre til Laurent-Perrier) anerkjennes for å ha gjort gode løft hos Veuve Clicquot, blant annet økte han pinot noir-andelen på vinene, som i La Grande Dame 2008 er på 92 %. Det var en god idé, for det er denne druen som må sies å være husets spesialitet.

Jeg har ved forskjellige anledninger nylig smakt begge fargene av La Grande Dame fra 2008. Både den hvite og den rosa er bygget på den samme basen av 92 % pinot noir fra Verzy, Verzenay, Bouzy, Ambonnay og Aÿ (i den rekkefølgen andelsmessig) mens det resterende chardonnaymaterialet stammer fra Mesnil-sur-Oger. Dette skulle være kjente kommunenavn og det er tvers i gjennom grand cru.

Stjernen i roseen er imidlertid den 1,3 hektar lille vinmarken Clos Colin i Bouzy. Denne har familien eid siden 1741. In the Champagne region, there's a 'terroir' called Bouzy that has been providing still red wines of excellent quality and exquisite taste since time immemorial skrev Madame Clicquot i 1833. Femten år tidligere skal hun ha laget den første kjente roséchampagnen ved å blande rød og hvit vin.

I Clos Colin lages en av de beste rødvinene i Champagne, med den kvaliteten som trengs for å skape en elegant roséchampagne uten bitterstoffer eller kantete tanniner. La Grande Dame Rosé 2008 er tilsatt 14 % rødvin fra denne marken. Min flaske var en magnum degorgert i desember 2018 med en dosage på seks gram per liter.

Veuve Clicqout La Grande Dame Rosé 2008
Frisk lakserød farge med rosa skjær. En tiltalende og detaljrik duft av røde bær, blodappelsiner, roser og andre florale toner, markant autolysepreg à la nystekt croissant og annen smørbakst, og et hint av lyst ristet hasselnøtt. Elegant og vinøs inngang i munnen, med flott pinot noir-frukt, frisk syre, høy smaksintensitet og en nobel, kremete mousse. En stor vin som avslutter med en liten anistone, ganske tørr og fast for øyeblikket, og selv om den ikke er direkte preget av tanniner, vil den trenge lang tid på å utvikle en harmonisk utgang. Dette vil bli en virkelig flott rosé med ti års lagring.

Den hvite La Grande Dame 2008 utgjorde en forfriskende avslutning på en lang vinkveld av de sjeldne i Italia nylig, og kom i vanlig flaske med degorgering fra januar 2018. Den var syrefrisk og ganske rik og med en fin sødme i frukten, selv om dosagen også her var på seks gram. Duften var floral, med innslag av moden sitrusfrukt, smør og generøst med autolyse. En imponerende og lagringskrevende champagne med lang, tørr og mineralsk utgang. Jeg oppfatter denne flasken som en marginalt mindre interessant vin enn roseen, men her er det også en del andre variabler å ta hensyn til, slik som flaskestørrelse, temperatur, vinglass, samt smakerens tilstand og tilstrekkelighet, for å nevne noen.

Denne artikkelen var på trykk i Vinforum I - 2023.

Så bra kan dolcetto bli

Dolcetto er arbeidshesten blant de blå druesortene i Piemonte. Det er den som har det største beplantingsarealet, refereres gjerne til som soldaten, tredjevalget, etter nebbiolo og barbera, og den har et rykte på seg for å lage lette og enkle viner med lite tannin og lite kompleksitet. Dette bildet er bare til dels rett, og gjelder i de tilfellene der dolcetto har fått de minst gunstige beplantningsposisjonene, og utgjør fyllstoffet mellom de mer prestisjefulle druene som gjerne mottar høyere pris i markedet. Men dette bildet, som vinen, er også mer komplekst.

Dolcetto gir på sitt beste en karaktersterk, ganske streng, stram og mørk vinstil, og supre eksemplarer finnes i barolo-sonen, når den har fått plass i gode vinmarksparseller, gjerne der man ellers kunne laget barolo av nebbiolo. Et godt eksempel er Vajra sin dolcetto Coste e Fossati, som var min første aha-vin på dolcettodruen, men jeg vil også slå et slag for Francesco Rinaldi sin utgave fra parsellen Roussot i Cannubi, som ble lansert sammen med den vinen jeg snart skal komme til, i høstens spesialslipp for Italia.

Men slik Asti-sonen – muligens med Nizza Monferrato i spissen – nok er den flotteste sonen for barbera, blant annet fordi det er der denne druen konsekvent blir tilgodesett de beste vinmarkene, er det i Dogliani at dolcetto virkelig leverer på sitt beste.Dogliani ligger helt syd i Langhe, i overgangen mot Alta Langhe. Vinmarkene reiser seg opp over det som er egnet for nebbiolo, fra 250 til 700 meter over havet, og vokser gjerne i nærheten av hasselnøttlunder, som også er en av Piemontes spesialiteter. DOCG Dogliani, med eller uten tilleggsbenevnelsen Superiore, innebærer 100% dolcetto, og har ikke fatlagringskrav. De beste vinene har en særlig flott og kjølig, mørk bærfrukt og god struktur, og er lagringsdyktige. Etter min forstand heter områdets beste produsent Francesco Boschis.

Familien Boschis flyttet fra Barolo og etablerte seg på Pianezzo-høyden i 1919, men det først i 1968 at egen vinifikasjon av druene fant sted. De lager en rekke viner av flere druer, men det er de fire DOCG Dogliani ved navn Pianezzo, Vigna dei Prey, Vigna del Ciliegio og Sorì San Martino som er husets mesterstykker. Disse har alle vinmarksnavnet sammen med litt ekstra informasjon om beliggenheten på frontetiketten. Det gir et hint om hvordan produsenten tenker om sine viner.

Jeg har tilgode å smake en dårlig dolcetto fra Francesco Boschis, og både Vigna dei Prey og Vigna del Ciliegio gir ekstremt flotte dolcettoviner. Sorì San Martino en særlig høytliggende og bratt vinmark med høyt kalkinnhold og stokker plantet i 1945, som gir en spesielt kjølig og løftet vinstil.

Dogliani Superiore Vigne Sorì San Martino 2020
Francesco Boschis, Piemonte
#14929401, kr. 350,-
(Gaia)

Ueiket, tett og rik dolcetto fra vinmarker på 450-580 meter, med mørk, tett frukt, blekk, lær, blomster og urter på duft, med et streif av lakris. Sursøt og med glimrende frukt i munnen, god syrlighet og fast, tørr og stram finish med god lengde. Server denne fra kjellertemperatur i store glass.

Vinen er tilgjengelig i flere spesialbutikker og på nett.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert på Vinforum.no

Cristal 2013

Det å smake Roederers prestisjevin Cristal er en begivenhet i seg selv, og ikke mindre når en ny årgang blir sluppet. Nå er årgang 2013 tilgjengelig i Norge, og husets chef de cave Jean-Baptiste Lecaillon beskriver vinen som en "2008 pluss".

Cristal ble skapt for tsarenes hoff og gjort til allmennkjent luksusobjekt gjennom hiphop-stjernenes (midlertidige) gunst, og dens mytiske aura har nok av enkelte blitt misforstått for hype, snarere enn for kvalitet. Men denne vinen har vært kjent som en av de flotteste champagnene i en mannsalder, eller skal vi si kvinnsalder, etter at den fargerike Madame Camille Olry-Roederer lanserte den kommersielt med årgang 1945.

2013 er den femtiførste årgangen av Cristal siden den gang, og følger etter 2012, 09, 08, 07, 06, 05, 04, 02 og 2000 i dette århundre. Cristal lagrer godt og den bør også lagres. Selv har jeg vært heldig å smake noen fantastiske utgaver fra de siste tiårene, blant annet 96, 88 og 79, men jeg skal være ærlig og si at den purunge 2013 er så rålekker og uhyre attraktiv at det skal bli vanskelig å holde fingrene av fatet.

Roederer er å regne som et mellomstort champagnehus med sine tre millioner flasker årlig, og er blant de som i størst grad er selvforsynt med druer fra sine 410 plotter i regionen. De besitter 240 hektar vinmark, noe som dekker omtrent 70% av behovet, og som er med på å forklare vinenes høye kvalitet. Kun deres Brut Premier inneholder kjøpte druer. Jean-Baptiste Lecaillon har vært hos Roederer siden 1989 og ble ansvarlig kjellermester i 1999. Han har engasjert seg mye i vinmarksarbeidet, og bidratt til å konvertere hele eiendommen til rundt halvparten økologisk og halvparten biodynamisk dyrking, noe som gjør Roederer til den største vinmarkseieren innenfor begge disse kategoriene i Champagne. 2013 Cristal er den andre årgangen som kommer fra 100% biodynamisk dyrket druemateriale.

Et enhetlig blide av dyrkesesongen 2013 kan vanskelig tegnes i en stor region som Champagne. Men året er karakterisert av en snøtung vinter og lang, kald og fuktig vår, som bragte med seg meldugg og vanskelige blomstringsforhold. Den sene våren reduserte faren for frost etter knoppskyting, men rundt 300 hektar, for det meste i Côte des Bar og Vallée de la Marne, ble rasert av hagl i juni, og blomstringen satt ikke ordentlig i gang før i begynnelsen av juli. En rekordvarm og tørr sommer fulgte fra slutten av juli og gjennom august, med høyest registrerte antall soltimer på over 60 år og en resulterende hurtig modning av druene. Noe kraftig regn og hagl ga lokale utfordringer gjennom sommeren, mens september kom med kjølig vær og lokalt mye regn, som skapte nytt press fra meldugg og råte. Da innhøstingen begynte ved månedsskiftet september-oktober hadde været blitt tørt og kjøligere, og ga en god og lang innhøsting frem mot midten av måneden. Roederer forteller at kun noen få pinot noir-plotter i Verzy og Verzenay da var truet av botrytis. Alt i alt ga 2013 gode avlingsvolumer i Champagne.

Kjellermester Lecaillon kaller Cristal 2013 for "2008 pluss", og forteller at det gjennomsnittlige alkoholpotensialet i Roederers plukkede druemateriale var 10,4% i 2008 og 10,6% i 2013. Syrenivået var i 2008 på 8,1 gram per liter og 8,2 gram i 2013, mens pH-verdien var 2,93 i den første og 3,02 i den siste. Det er altså såvidt et knepp høyere alkohol og syre i 2013, men samtidig markant høyere pH, fordi sommeren var betydelig varmere i 2013 enn i 2008. Lecaillon forteller i mer løftede ordelag at han søker i Cristal å treffe et midtpunkt mellom bestanddelene kalk og solskinn, og at der 2008 lente mer mot kalk, og 2012 lente mer mot solskinn er 2013 en årgang som leverte nettopp det midtpunktet han ønsker seg. Han sier også at analysedata og innhøstingstidspunkt minner om årgang 1988.

Champagne Louis Roederer Cristal 2013 (#6200901, kr 2750,-) er laget på sin sedvanlige miks av 60% pinot noir og 40% chardonnay fra 30 av Roederers 45 kalkholdige, mid-slope "cristal-plotter", i blant annet landsbyene Mesnil-sur-Oger, Avize, Cramant, Verzy, Verzenay og Aÿ. Totalt sett er det snakk om like deler materiale fra Vallée de la Marne, Montagne de Reims og Côte des Blancs, og det aller meste er grand cru-klassifisert. Vinen er laget helt uten malolaktisk gjæring, og med 32% fatfermentert basevin, 6 år på bunnfall i flasken, degorgering i 2020, og 8 gram dosage. Den må være den mest chardonnaypregete champagnen på pinotdominert blend jeg har smakt, og er lys og elegant i duften, med stor intensitet, kalkpreg og presisjon. Autolysekarakteren er ikke dominerende, men lys og delikat, og moussen er nobel og kremet. I munnen er den energisk, med masse løft, en bærende limesyrlighet og frukt a la glassepler, med et lite hint av hvit frukt og et snev av fatgjæringspreg, med en salin østersmineralitet gjennom hele kurven og en tørr utgang med enorm lengde. En stor og lagringsdyktig champagne som også kan nytes nå. 

Denne artikkelen har vært på trykk i Vinforum nummer 3 i 2021.

Fengselsvinen fra Gorgona

I en åpning midt i pandemitiden tikket det inn en litt spesiell invitasjon til et vinbesøk i Italia. Var det interessant å besøke fengselsøya Gorgona, halvveis til Korsika utenfor Toscanakysten, hvor fangene lager vin? Definitivt!

Gorgona nevnes i poeten Dante Alighieris Den guddommelige komedie, hvor det manes til at øyene Gorgona og Capraia skal flyttes til munningen av elven Arno for å oversvømme Pisa. I dag er Capraia et yndet paradis i den toskanske skjærgården, mens Gorgona har vært fengselskoloni siden 1869.

Foruten en håndfull fastboende og de fengselsansatte, lever det et hundretalls fanger på Gorgona. Det var innsatte med bakgrunn fra vindyrking som i 2008 tok initiativet til å revitalisere noen overgrodde og forglemte vinmarker på øya. De fikk berget noen gamle plotter med mesteparten hvite druer, og fengselet gjorde noen ganske mislykkede forsøk på vinifisering før man fikk på plass et samarbeid med familien Frescobaldi i 2012.

Frescobaldi er en av de virkelig gamle adelsfamiliene i Toscana, som eier en rekke store eiendommer, og har århundrer av vindyrking bak seg. Marki Lamberto Frescobaldi er ikke mindre enn trettiende generasjons overhode i Frescobaldi-dynastiet, og det var han som ønsket oss velkommen ombord i båten som la fra kai i Livorno en sensommers formiddag. Gorgona steg opp av horisonten etter en times båttur ut i havgapet. Mellom høye klipper så vi en klynge av inneklemte, fargerike hus og noen kraftigere bygninger og vakttårn, før vinmarkene som brer seg oppover åskammen åpenbarte seg. To fastboende, lærbrune og minimalt antrukne, tilårskomne menn vinket da båten traff bryggen. Vi fikk vennlige råd og strenge retningslinjer av noen folk i uniform, for eksempel fikk vi ikke ta bilder av de innsatte, ikke be om navn, og definitivt ikke spørre hva de hadde gjort for å ende opp her på Gorgona.

– Jeg dømmer dem ikke, det har allerede dommeren gjort i retten, sa Lamberto Frescobaldi. De slipper ut etter å ha arbeidet for oss med ti, tyve, kanskje førti tusen euro i banken, og har muligheter til å starte et nytt liv uten kriminalitet. Dette fengselet har veldig få tilfeller av tilbakefall. Frescobaldi har selv ansatt fanger etter endt soning, eller hjulpet dem til å få arbeid hos andre vinprodusenter.

De rundt hundre innsatte på Gorgona soner sine siste år av lange straffer, og muligheten tildeles de som har spesielt fortjent det. De kan bevege seg fritt på øya, og deler på arbeid innen jordbruk, dyrehold, matvareproduksjon, forskjellige håndverk og generell drift av fengselet og landområdene. Det er bare 15 til 18 av fangene som jobber hos Frescobaldi. De nå rundt 2,3 hektarene med vinplanter pleies av fangene, som lærer om både vitikultur og vinifikasjon av Frescobaldis team. Etter gjæringen er ferdig flyttes vinen til fastlandet på nyåret, hvor Frescobaldi står for ferdigstilling og flasketapping under kontrollerte og hygieniske forhold. Vinene selges i lave kvanta og til ganske høye priser. Pengene brukes til å gjøre nye investeringer i virksomheten på øya.

"Nå tar vi tiden fra dem i lukkede rom" skrev den norske samfunnsforskeren og kriminologen Nils Christie i boken Pinens begrensning fra 1982, et kort men betydningsfullt verk i den norske kriminologien og kriminalpolitikkens historie. Tidligere avstraffet vi med hjelp av fysisk smertepåføring og henrettelser, nå tar vi tiden fra dem, men det er fortsatt pinen som er poenget, mente Christie og stilte spørsmål ved moraliteten og nytteverdien ved institusjonell pinsel. På Gorgona lever ikke lenger fangene i lukkede rom, og selv om de fortsatt ikke er frie, er formålet å ruste dem til et fritt liv ved hjelp av arbeid, kunnskaper og ansvar.

Vinmarkene på Gorgona ligger i et amfiteater som vender seg ut mot det glitrende havet hvor salte vinder strekker seg opp mot gamle fort og middelalderruiner. Drueplantene er i hovedsak de hvite vermentino og ansonica, samt et par rader med de røde sangiovese og vermentino rosso, og står i et jernrikt vulkansk jordsmonn. Totalt ble det laget 9000 flasker i 2020, den niende årgangen i rekken.

Gorgona 2020 er klassifisert som Costa Toscana IGT og består av 70% vermentino og 30% ansonica. En rik og saltpreget hvitvin med en matvennlig liten tørrhet og bitterknekk på slutten, og med preg av blomster, sitrus, fersken, hint av hvit ananas, urter og sjøbris. Slett ikke et dårlig alternativ til en grillet fisk eller noe slikt, skulle man finne den i et restaurantkart.

– Vi er ikke farlige, forsikret en kraftig bygget, godt voksen mann fra Calabria, med store never, dyp, rusten røst og utvaskede tatoveringer. Han var nok i slutten av femtiårene, jobbet for tiden med rengjøring og hadde vært på Gorgona i fem år. Han hadde tilbragt mesteparten av voksenlivet som legionær i den franske Fremmedlegionen, og resten i fengsel. Vi vekslet noen ord om våre ganske forskjellige liv, og ønsket hverandre lykke til videre.

Gorgona er et vakkert sted, og et lykkeligere fengsel enn mange andre. Men mennesker i fangenskap er en vanskelig ting å bevitne. Og jeg fikk reise tilbake samme dag som jeg kom.

Artikkelen var på trykk i Vinforum II - 2022.

På egne ben

Bollingers mektige prestisjevin Vieilles Vignes Françaises (VVF) var vanskelig å plassere som en 1996 blindt da den ble åpnet i en middag nylig, med sin rike og kraftfulle stil som overskygget den syrlige årgangsprofilen i starten. Det var en flaske som viste pinotdominanse umiddelbart, ikke bare i den dype røde eplekarakteren, men også i farven, og i det lune stuelyset undret jeg faktisk aller først på om det kunne være en roséchampagne vi hadde i glasset.

VVF 1996 kommer fra to vinmarker omringet av steingjerder i Aÿ, der Bollinger holder til, og én i Bouzy, begge utpregede pinotlandsbyer, med gamle, lavtavkastende og tett beplantede vinstokker som vokser på egen rot (ikke podet), og som bindes opp mot individuelle påler. Bouzy-vinmarken måtte dessverre rives opp i 2004, etter at man hadde forsøkt å redde vinstokkene siden 1998, da vinlusen phylloxera først ble oppdaget her. Denne plotten var ikke inngjerdet, og man kan jo se for seg at dette kan ha forenklet skadedyrets vei inn. Det gjenværende arealet for cuvéen VVF er nå på 0,36 hektar og produksjonen er knøttliten.

Rundt bordet ble det etterhvert konkludert med at det dreide seg om en blanc de noirs, og at det var snakk om en fatgjæret champagne var tydelig. Den var rik, fyldig, dyp og moden. Men vinen ble oppfattet umiddelbart som noe eldre, iallfall av noen smakere, meg selv inkludert, noe som ofte setter en liten tvil rundt flasken bak i hjernen. Det var særlig et fremtredende preg av forslåtte epler, som hører til under oksidative elementer. Men det vakre med ordentlig flotte viner er også deres evne til å overvinne smakeren, og i løpet av aperitiffen vente ganen seg til det lille sjokket å få av en temmelig diger fatfermentert pinotchampagne med flaskemodning å tygge på, og vinen kunne tre frem uten støyen fra fordommer og forventninger. 

Det tok litt tid før produsenten kom opp på radaren, Krug ble nevnt før Bollinger, og jeg tror ikke han som tok den med (han heter Arne Ronold) var spesielt imponert av innsatsen. Forslåtte epler og fatgjæring er jo markører på vinene fra Bollinger. Men imponerte var vi, og VVF 1996 ble en uforglemmelig start på et hyggelig måltid.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert på Vinforum.no

La Grande Année 2014

Jeg smakte nylig årgang 2014 av Bollinger Grande Année, som skal lanseres innen kort tid i Norge. Dette er kanskje den beste unge utgaven av denne vinen jeg har smakt, og i en form som utfordrer oppfatningen av husstilen.

2014 champagne er en årgang som til tross for vanskelige forhold etterhvert tegner til å ha laget mye riktig bra vin, og kommer som nummer tre i rekken av gode, om enn ganske forskjellige årganger. Vekstsesongen startet tidlig etter en regntung høst og vinter, med gode forhold for knoppskyting og blomstring. Det ble en varm, tørr og solrik vår og juni måned, fulgt av en regnfull og kjølig sommer. Mange kilder nevner også utfordringer med suzukii-fluen, som legger egg under drueskallet og skaper utvikling av eddiksyrer. 

Voldsomme mengder nedbør falt altså i juli og august, før siste del av august slo til med godt vær som varte ut i september. Dette ga veldig gode betingelser for siste del av modningsfasen, men komprimerte innhøstingen til en hektisk periode på et par uker for alle druer i september. Kvantiteten ble totalt sett god i regionen, og det virker som at chardonnay, og kalkrike marker med god drenering har kommet generelt best ut, men også pinot noir fra Montagne de Reims.Jeg skal vente litt med å kaste generelle karakteristikker over vinstilen til årgangen, jeg vil gjerne smake litt flere viner først. Men Bollinger Grand Année 2014 er en vin som styrker inntrykket av et champagneår med mye flotte viner i vente.

Champagne Bollinger La Grande Année 2014 (#680001, kr. 1449,90) består av 61 % pinot noir og 39 % chardonnay, en høyere andel chardonnay enn de normale 30 %. Bare én gang tidligere har chardonnayandelen vært så høy, og det var i 2002. Brorparten av pinotmaterialet kommer dette året fra det kjøligere Verzenay fremfor Aÿ. Vinen er som vanlig fermentert i gamle fat, og den har ligget drøyt seks år på bunnfall med degorgering i april 2021, og en dosage på 8 g/l.

Rik og autolysepreget, med mye modne epler, røde epler, streif av fat, hint av mineraler, lys brioche og blomster. En ganske skarpskåren stil på denne, lysere og mer mineral enn normalt for dette huset. Flott kraft i munnen, med rik og nobel mousse, frisk syre, god frukt og en salin, lang og stram finish med hint av tørrstoffer. Vinen er aromatisk åpen, men ganske stram i munnen og bør få minst 5 år på langs.

La Grande Année Rosé 2014 (#4398201, kr. 2059,90) er basert på den hvite La Grande Année, men er tilsatt 5 % rødvin fra Bollingers fire hektar store vinmark La Côte aux Enfants i Aÿ, hvor de også lager en veldig flott og lagringsdyktig stille rødvin. Min flaske var degorgert i august 2021, med 8 gram dosage.

Lakserød i fargen, aromatisk og kjeksete, med preg av røde epler og bær, blomster og hint av ristet nøtt, anis og fat. Ganske dominert av ristede toner og krydder på duft, men fruktigheten kommer godt frem i munnen, med frisk syre, god konsentrasjon, voluminøs og myk mousse og fast, lang, tørr og stram finish med streif av fatkrydder. Til denne prisen vil jeg si at vinen er forbeholdt blodfans og spesielle entusiaster for roséchampagne, og den vil trenge 5-10 år i kjelleren.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Vinforum.no

Bollinger R.D. 2007

2007-årgangen av Champagne Bollinger R.D. er den 26. i rekken siden Madame Lily Bollinger i 1967 var den første som lanserte dette konseptet med årgangene 1952, 1953 og 1955 i forskjellige markeder.

Initialene R.D. står for Récemment Dégorgé, eller Recently Disgorged, og tanken var altså å lage en ny type prestisjecuvée med eldre årgangsviner modnet lenge på bunnfall og med lav dosage. Bollinger valgte en dosage på seks gram per liter, noe som var veldig lavt for denne tiden, og som fortsatt er innenfor kategorien extra brut.

Årgang 2007 var en utfordrende årgang i Champagne. En varm og tidlig vår ble påfulgt av en for det meste kjølig sommer, som også ble merket av regn og råte og såvel hagl enkelte steder. Årgangen ble reddet av varmt og solrikt vær som satte fart på modningen mot slutten, hjulpet av vinddrag som kunne tørke opp og begrense råtespredningen. Sesongen krevde mye arbeid i vinmarkene, og innhøstingen startet usedvanlig tidlig, i slutten av august. Før dette hadde det bare vært to august-årganger, 2003 og 1822, men siden 2007 har vi fått 2011, 2015, 2018 og den rekordtidlige 2020. Den som ikke tror på klimaendringer er ikke bonde i Champagne. Av druesortene var det meunier som fikk hardest medfart i 2007, mens chardonnay generelt klarte seg best. Flere valgte å ikke lage årgangschampagne, men materialet var nok bedre enn mange fryktet, med balansert modning og med gode syrenivåer.

Bollinger R.D. Extra Brut 2007 er laget på 70% pinot noir og 30% chardonnay. Druene er selektert fra 14 forskjellige landsbyer, mot normalt over 20, og den største pinot-andelen er i dette året ikke hentet fra Aÿ, men fra Verzenay, som er mer nordvendt og kjøligere. Chardonnaymaterialet er hentet hovedsakelig fra Cramant, og totalt er 91% av materialet fra grand cru-vinmarker, mens resten er premier cru. I kjelleren har druene gjennomgått alkoholgjæring og malolaktisk syreomdannelse i gamle fat over seks måneder før flasking under naturkork på våren i 2008. Inntil dette stadiet er vinen identisk med Bollinger Grande Année, som degorgeres tidligere og med en dosage på rundt 6-7 gram. Degorgeringsdatoen for R.D. er nå satt på frontetiketten (som er tilbakeført til originalt design) og der står det le 10 julliet 2020, altså har den ligget drøye 13 år på bunnfall.

R.D. utgjør normalt rundt 1% av totalproduksjonen på 3 millioner flasker hos Bollinger, altså 30 000 flasker. Produksjonen er imidlertid 10% lavere i 2007 enn forrige årgang 2004. Til Norge er det allokert i underkant av 500 flasker. Noen få magnumflasker er tilgjengelig for horeca og på spesialbestilling via importør.

Champagne Bollinger R.D. Extra Brut 2007 (#3488501, kr. 2519,50) dufter av sitrus, epler, hvite blomster og sjømineraler, med hint av aprikos, grapefrukt, ingefær og kokos. Den har et fint preg av fatgjæring og rikelig med autolyse, brioche, smør, vanilje og ristede nøtter. Flott syrlig, med høy intensitet, mineralpreg i finish og stor lengde. Lett utviklet og kremet mousse, med noe redusert trykk etter årene på flaske.

Dette er en litt lettere og ferskere utgave enn R.D. 2004, og strammere og mer tilknappet enn 2007 Grand Année smakt hos produsenten for et par år siden. Jeg ville ventet på et par-tre års ytteligere lagring, og er ikke bekymret for holdbarhet i 10 år til.

Bollinger R.D. har blitt laget i disse årgangene: 1952, 1953, 1955, 1959, 1961, 1964, 1966, 1969, 1970, 1973, 1975, 1976, 1979, 1981, 1982, 1985, 1988, 1990, 1995, 1996, 1997, 1999 (kun dobbelmagnum), 2000 (kun 350 stk dobbelmagnum), 2002, 2004 og 2007.

Denne artikkelen var på trykk i Vinforum II - 2021 med enkelte mindre endringer.

Dom Pérignon 2010

Dom Pérignon er for øyeblikket tilgjengelig i årgang 2010. Verdens mest berømte boblevin er en av spydspissene i luksusimperiet Louis Vuitton Moët Hennessy (LVMH), og selv om den kom på markedet i 1936 med årgang 1921 som verdens første prestisjecuvée signert Moët & Chandon, gir det lite mening å beskrive den som en prestisjecuvée fra Moët & Chandon nå. Dom Pérignon er et separat merke, med egen kjellermester. 2008 ble den siste årgangen lansert av Richard Geoffroy. Etter 28 år hos Dom Pérignon ga han kjellernøklene til Vincent Chaperon i 2019. Da hadde de to jobbet sammen siden 2005. Ettersom 2009 ble lansert før 2008 er 2010 den første årgangen lansert av Chaperon.

Druer fra ni landsbyer utgjør hovedandelen av Dom Pérignon. Det er pinot noir fra Aÿ, Bouzy, Mailly, Verzenay og Hautvillers, og chardonnay fra Chouilly, Cramant, Avize og Le Mesnil-sur-Oger. Samtidig drar de stor nytte av slektskapet til Champagnes største landeier Moët & Chandon når det beste druematerialet skal tilpasses hver enkelt årgang de velger å lage av den enorme produksjonen av Dom Pérignon.

Stilen på denne vinen er stram, intens og lagringskrevende, og den er alltid en årgangschampagne. Det jobbes med en reduktiv vinmaking, og vinene trenger tid for å forløse seg. En moden Dom Pérignon er en opplevelse alle vinelskere bør sette på listen.

Dyrkesesongen 2010 startet med en veldig kald vinter og en kjølig vår. Sommeren var relativt varm og etter bekymringer knyttet til tørke falt det voldsomme mengder regn, tilsvarende to normale måneder på tre dager mellom 15. og 17. august, og det var fortsatt varmt. Særlig pinotdruer på fet leirjord begynte å svulme til bristepunktet. Botrytis ble den nye bekymringen, samtidig som modningen akselererte. I september kom det imidlertid tørt, jevnt og mildt vær med kjølige netter, som bedret forholdene inn mot innhøstingen. Hos Dom Pérignon ble det jobbet knallhardt med å begrense skadene, og å kartlegge vinmarksplottene for modning og hygienisk tilstand. De bestemte seg for å la 20% av sine pinot noir-vinmarker henge, med risiko for å tape avlingen mot råte. Under innhøsting ble sorteringen meget viktig. Det er meunier og pinot noir som ble mest skadelidende i 2010, mens chardonnay-materialet hevdes å være noe av det flotteste på tretti år. Sukkernivåene i druene hos Dom Pérignon ble de tredje høyeste det siste tiåret etter 2003 og 2002, mens syrenivåene overraskende nok var de nest høyeste etter 2008.

Champagne Dom Perignon Brut 2010 (#232101, kr. 1699,90) består av 54% chardonnay og 46% pinot noir, og har 5 gram dosage. Den må være basisutvalgets flotteste vin, og har en tiltalende duft av sitrus, gule epler, aprikos, ristet brioche, blomster og et streif av østersvann. Syrlig og løftet i munnen, med myk, kremet og voluminøs mousse, lett sødme i frukten, fin fylde og konsentrasjon, salt og mineral finish med stor lengde. Avslutter med et streif av eplekjerneaktig bitterhet. Dette er en veldig flott vin, som ligger like under 2008 i kvalitet, men som fremstår noe i ubalanse mellom det litt knytte og det generøse nå. Prøv om 3-5 år.

Denne artikkelen var på trykk i Vinforum II - 2021.

Strålende Billecart 2002

Det har blitt prestisjecuvéepris på prestisjecuvéen Nicolas François fra Billecart-Salmon, og mange fans av huset husker nok fremdeles den gangen den spratt opp til nesten dobbel pris i ett stort jafs. Men selv med dagens prislapp på over 1500 kroner smaker den faktisk som den koster. Kvaliteten på vinen har tatt et godt steg opp de senere årene, og de flaskene med den lekre årgang 2002 som er tilgjengelig for øyeblikket er degorgert i april 2019. Det er altså snakk om betydelig tid på bunnfall, og deretter 2 år modning i flaske.

Cuvée Nicolas François (eller NFB som den gjerne kalles på folkemunne) ble første gang laget i 1964 og er oppkalt etter Nicolas François Billecart, som grunnla huset sammen med sin kone Elisabeth Salmon i 1818. Huset ligger i landsbyen Mareuil-sur-Aÿ og disponerer 15 hektar med egeneide vinmarker (se fotnote), og de leier rundt 50, men kjøper i tillegg inn druer fra omtrent 100 hektar vinmark. Med sine 1,8 millioner flasker årlig er det snakk om et mellomstort champagnehus, i dag driftet av Antoine og François Roland-Billecart, og kjellermester François Domi.

I vinifikasjonen vektlegges det å unngå alle muligheter for oksidasjon, og de har siden femtitallet jobbet med en dobbel kaldstabilisering ned til 2 grader for å klare mosten og å fjerne villgjær. Deretter fermenteres basevinene ved hjelp av en kultivert gjærstamme fra vinmarker i Avize, Cramant og Verzenay, sakte og kjølig i mindre ståltanker, og med påfølgende lagring på bunnfall med omrøring. Malolaktisk gjæring benyttes delvis, mens baseviner som har blitt gjæret på fat holdes til non-malo. Resultatet er pure, raffinerte og lagringskrevende viner.

Champagne Billecart-Salmon Cuvée Nicolas François Brut 2002
Varenummer: 3548101
Pris: 1576,-
(Moestue)

60% pinot noir fra Montagne de Reims og Grande Vallée de la Marne
40% chardonnay fra Côte des Blancs
20% er fatfermentert
Degorgert 04/2019
4 gram dosage

I glasset fremstår vinen i grunnen mer dominert av chardonnay enn pinot noir. Den er finmasket, detaljert og elegant, med uttalte blomstertoner, sitrus, epler, lette gule stenfruktaromaer, sjøvann og rikelig med autolysepreg i retning av en lys nystekt brioche. Den er luksuriøs i stilen, med en kremet munnfølelse, god kraft og vekt, men med en type uanstrengt intensitet og et godt syrlig løft. Avslutningen er stram og tørr, men merket med den begynnende modningens noblesse, og har stor lengde.

Jeg har smakt 2002 Cuvée Nicolas François før, men i en tidligere degorgering. En magnum 1999 var dessuten strålende for noen måneder siden, og flere flasker 2006 har også vært gode. Ingen har imidlertid imponert like mye som denne flasken. Handler du vin i denne prisklassen og liker champagne, er anbefalingen herved overlevert. Drikkes nå og i minst ti år til.

* Henholdsvis 7 hektar i Damery, (Vallée de la Marne), 4 hektar i Chouilly, Avize og Le Mesnil-sur-Oger (Côte des Blancs), og 4 hektar i Aÿ og Mareuil-sur-Aÿ (Grande Vallée). De har også fire presser rundt i regionen for å håndtere druene ved innhøsting.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert på Vinforum.no

Nytt fra Krug

Dyrkeåret 2006 var kontrastfylt i Champagne. Det startet med en særlig kald vinter, noe vårfrost, og senere hagl i juli, etterfulgt av en hetebølge som varte ut måneden. Det var tørt, og det ble registrert høye varmetopper og 23 dager med temperaturer over 30 grader. Da august kom, hadde den med seg kjølig vær, og to normale måneders regnfall i løpet av to uker. Følgelig meldte råtepresset seg, og med det, et intenst vinmarksarbeid for å redde både kvalitet og volum. Solrikt, varmt og tørt vær satte fart på modningen i september, og mens sukkernivåene skjøt opp, gikk syrenivåene ned. Skjønt, nettene var kjølige og bidro til å holde på friskhet og detaljering i vinene. Enkelte startet innhøstingen allerede den 7. september, og den varte til begynnelsen av oktober.

Årgangsstilen som resulterte er på den litt opulente og rause siden, men vinene er også friske og detaljerte. Jeg smakte nylig Krug Vintage 2006 og den fabelaktige Clos du Mesnil 2006, som begge viste stor kraft, kompleksitet og lagringsevne, men samtidig en innsmigrende tilgjengelighet fra start. De har begge to fått rundt tolv år med bunnfallslagring, samt Krugs sedvanlige 205-liters fatgjæring, noe de bærer godt preg av.

Krug har også lansert sin alltid imponerende Grande Cuvée i utgave nummer 168, som er basert den flotte årgang 2012 blandet med 42% reserveviner fra Krugs rikholdige lager. Med sin nye kjellermester Julie Cavil i spissen (hun har rykket opp etter 14 år i teamet) har man funnet frem til 120 forskjellige reserveviner fra mer enn ti forskjellige år, og med en 1996 pinot noir fra Verzenay som det eldste materialet. Stilen på Grande Cuvée kan synes å virke litt lysere og friskere enn før, og med et kledelig ungdommelig løft, mer epleaktig, og med litt mindre gul stenfrukt og nøtter. Jeg synes det er et skritt i riktig retning, for det luksuriøse stoffet er der fremdeles, man må bare smøre seg med litt mer tålmodighet før modningspreget trer frem. Hvis man da er i stand til å vente.

Krug Grande Cuvée Brut 168eme Édition
Varenummer: 354501
Pris: 1799,90

52% pinot noir, 35% chardonnay og 13% pinot meunier. Frisk duft av rik sitrus, modent eple, hvite frukter, blomster, brioche og smør med hint av nøtter og anis. Konsentrert, fyldig, rik og flott syrlig, med myk mousse, stor lengde og mineralsk, tørr avslutning.

Krug Vintage 2006
Varenummer: 1634101
Pris: 2769,90

48% pinot noir 35% chardonnay og 17% pinot meunier. Rik duft med preg av stenfrukt, eple, og uttalt autolyse mot bolledeig og brioche. Flott frukt i munnen, med frisk syre, ristede toner i retning nystekt tart tatin, nobel mousse med små bobler. Stor lengde, med kalkmineralitet og nokså tørr avslutning. Luksuriøs champagne med klar Krug-signatur. Lagringsdyktig, men innsmigrende.

Krug Clos du Mesnil 2006
Ikke lansert i Norge
Den 1,84 hektar lille vinmarken Clos du Mesnil i landsbyen Mesnil-sur-Oger ble plantet og rammet inn med stenmurer i år 1698. Krug kjøpte den forfalne marken i 1971, og startet med å restaurere den. 2006 er den nittende utgaven i rekken siden første årgang av Clos du Mesnil i 1979.

Floral og kalkmineralsk blanc de blancs med høyintens duft av rik sitrus, stenfrukt, blomster, anis, ristet brioche og nøtter. Kraftfull og energisk i munnen med stor konsentrasjon, rik og moden frukt ala hvit stenfrukt. Tett og fyldig mousse og en tørr, salt og knasende finish med enorm lengde. Stor vin som trenger tid.

Denne artikkelen var på trykk i Vinforum V - 2020

Champagne Charlie

Da det franske investeringsselskapet EPI kjøpte Charles Heidsieck i 2011, markerte det starten på en fascinerende gjenreisning av et champagnehus preget av mange års neglekt. I en årrekke hadde vinhuset vært «som et fly uten pilot» i følge direktør Stephen Leroux, som sammen med kjellermester Cyril Brun i høst inviterte til vertikalsmaking av champagnen Mis en cave.

Charles-Camille Heidsieck grunnla sitt vinhus som 29-åring i 1851. Ikke for å dyrke druer, men for å lage og lagre champagne. Han gikk i samarbeid med sin svoger Ernest Henriot, som drev Champagne Auger-Godinot, skjønt slekten hadde startet i bransjen to generasjoner tidligere da hans grandonkel Florens-Louis Heidsieck i 1785 etablerte det som senere skulle bli til Piper-Heidsieck.

Charles beskrives som en karismatisk og fargerik dandy, en eventyrlysten gentleman. Han bestemte seg raskt for å gå etter det beskjedent utforskede amerikanske markedet, og var i 1852 den første champagneprodusenten som satte sine ben i New York. Han må ha vært dyktig til å iscenesette det hele, for han fikk mye oppmerksomhet. Da han vendte tilbake i 1857 eksporterte han allerede 300 000 flasker årlig til sosieteten i den nye republikken, og pressen fulgte ham på reisen. Han fikk kallenavnet Champagne Charlie. «Det går rykter om meg her, en viss oppstandelse som det heter, som vi kan dra meget stor nytte av», skrev Charles i et brev til sin kone i 1860. Han brukte mye tid langs østkysten av USA, og beveget seg etterhvert mot sørstatene.

Etter at den amerikanske borgerkrigen brøt ut så han seg nødt til å reise til New Orleans for å innkreve gjeld fra en salgsagent, men han ble arrestert og fengslet i Fort Jackson, mistenkt for spionasje. Han avslo løslatelse etter noen få dager fordi den ikke kom med noen offisiell beklagelse eller garantier for fremtidig fri ferdsel, og ble sittende inne i flere måneder inntil han ble løslatt i kritisk helsetilstand i november 1862. Da hadde både Abraham Lincoln og Napoleon III involvert seg i denne diplomatiske utfordringen som ble kjent som The Heidsieck Incident. Blakk og radbrukket reiste han hjem til Reims og kom aldri tilbake til Amerika igjen. Han ble imidlertid godtgjort for agentens utestående gjeld i USA i form av store landeskjøter i Denver, noe som avkastet seg betydelig under byens ekspansjon, og ga virksomheten viktig innskudd av kapital.

Charles fokuserte nå på å styrke driften av vinhuset og heve kvaliteten på vinene, og kjøpte kilometervis av de antikke gallo-romerske kalkkjellerne i Champagne kalt crayeres for å kunne lagre vinene under optimale forhold. Heidsieck eier i dag rundt åtte av totalt 80 kilometer av disse enorme underjordiske kalksteinsbruddene, som også besittes av fire andre champagnehus; Pommery, Veuve Cliquot, Tattainger og Ruinart.

Heidsieck fortsatte å prioritere det amerikanske markedet, mens hans sønn og sønnesønn så nødvendigheten av å utvikle de så langt sekundære europeiske og russiske markedene under forbudstiden i USA. Det gjorde de med stort hell.

Champagne Charles Heidsieck vokste og opplevde stor anerkjennelse og etterspørsel i eksportmarkedene frem til 1970-tallet. Men da oljekrisen rammet i ‘73 markerte det starten på nesten fire tøffe tiår. I 1975 ble Heidsieck solgt til slektningen Joseph Henriot. Henriot klarte aldri å etablere en sunn drift i Heidsieck og solgte vinhuset ut av familien i 1985. Den nye eieren Rémy Cointreau viste seg å være uegnet og retningsløs, og hadde dårlig forståelse for både brandet og markedet. I perioden fra 1995 til 2011 stupte salget av champagne fra Charles Heidsieck med 90 %.

Men én viktig ting ble gjort i 1975 og videreført i 1985, og det var ansettelsen av Daniel Thibault. Den talentfulle kjellermesteren var bare 29 år gammel da han startet hos Heidsieck, og hadde før det arbeidet hos Henriot. Thibault ble ansvarlig for å bygge opp reservevinlagrene hos Heidsieck, noe som la grunnlaget for husets Brut Réserve laget med 40 % reservevin, og dens forløper Mis en cave. Han var også mannen bak den ettertraktede vinen Champagne Charlie, som var husets tidligere prestisjecuvée, og som bare ble laget i årgangene 1979, 1981, 1982, 1983 og 1985. Det snakkes nå om en relansering av denne. Dagens toppvin heter Blanc des Millenaires og er en ren chardonnay-champagne som har blitt laget i årgangene 1983, 1985, 1990, 1995, 2004 og nå sist 2006. Den bør man ikke gå glipp av.

Heidsieck Brut Réserve har tatt en synlig plass i det norske markedet. Den selger godt, og er listet i Vinmonopolets basisutvalg. Utgaven som er i salg nå er merket på baksiden med årstallet 2017, som er året vinen ble lagt i kjelleren for å gjennomgå annengangsfermentering. Ved siden av kan man lese at degorgeringen skjedde i 2020. Denne merkingen har de holdt på med en stund, og den er en del av Heidsiecks historie. Mis en cave – som betyr lagt i kjeller – var et forsøk på å markedsføre non-vintage champagnen med større tydelighet. De lagde en frontetikett med årstallet for når vinen ble lagt ned, noe som også indikerte at hovedbasen var druemateriale fra det foregående året. Den første vinen som var merket slik var 1987, som da hadde årgang 1986 som hovedbase blandet med reserveviner. I alle årene frem til 2003 ble det laget en Mis en cave, med unntak av i 1999. Det var til slutt CIVC, champagneindustriens offisielle organ, som satte en stopper for dette, fordi de mente at den særegne merkingen kunne villede forbrukerne til å tro at det var snakk om en ren årgangschampagne. Men vinen lever videre som Brut Réserve, og informasjonen står nå på baksiden av flasken.

Da Daniel Thibault døde i 2002 bare 55 år gammel, ble det skrevet mange gode ord i hans nekrologer. Han var en respektert mann i Champagne. Kollegaen Regis Camus tok over styringen i kjelleren frem til Thierry Roset, som hadde jobbet med Thibault siden 1988 fikk skarve to år som kjellermester fra 2012 til 2014, før også han døde like ung som sin mentor av et hjerneslag. Han rakk å gjøre viktige bidrag til relanseringen og gjenoppbyggingen av Charles Heidsieck under ny administrasjon og nytt eierskap av EPI. Med Cyril Brun som kjellermester fra 2015 har champagnehuset fortsatt sin stødige gjenreisning, og solgte i 2019 drøyt én million flasker, mens antall flasker tappet var dobbelt så høyt. Ting tyder altså på at champagneelskere har gode år med rike, godt lagrede viner fra Heidsieck i vente.

Det ble presentert åtte viner under smakingen i høst, Mis en cave 2017, 2008, 2001, 1996, 1993, 1990, 1988 og 1987. Alle hadde omtrent samme oppskrift som dagens utgave, med 30-40 % reservevin, 40 % chardonnay, 40 % pinot noir og resten pinot meunier, med en relativt generøs dosage på rundt 10 gram. Vinifikasjonen er gjort i ståltanker og med malolaktisk gjæring. Vinene varierte fra tre til åtte års bunnfallslagring, grunnet årgangsvariasjoner, men også logistiske hensyn, som lagerbeholdning og etterspørsel gjennom årene. En liten nyhet verdt å merke seg er at Cyril Brun fra 2016 har innført en andel på 5-10 % fatfermentering for å tilføre litt ekstra tekstur og kompleksitet. Den suverent beste vinen var 1988, som også hadde lengst bunnfallslagring av alle, dernest 1993 og 1990, med 1987 som svakeste vin. Den var sliten.

Heidsieck lanserer nå Mis en cave i sin Collection Crayeres med gamle viner som slippes i små kvanta. Her hjemme vil det bli lansert noen få flasker under slippet av moden vin i spesialpolene i november fra disse årene: 1987 (dobbelmagnum), 1990 (75 cl), 1995 (75 cl) og 2000 (75 cl).

Mis en cave 2017
41 % chardonnay, 40 % pinot noir og 19 % pinot meunier
54 % 2016 og 46 % reserveviner med snittalder på 10 år
Degorgert 2020, dosage 10 g/l
#3761801, kr 459,90

6 % fatgjæret. Pen, fersk duft, med moden sitrus, epler, stenfrukt, kjeks og uttalt floralitet og streif av mineraler. Frisk, eplepreget med hint av stenfrukt også på smak, med en elegant og tett mousse, streif av sødme inn, god friskhet hele veien og lang, nokså tørr og sitruspreget finish. Bør få litt tid på langs.

Mis en cave 2008
40 % chardonnay, 40 % pinot noir og 20 % pinot meunier.
60% 2007 og 40% reserveviner
Degorgert 2014, dosage 11 g/l

Aromatisk intens og tiltalende nese, med sitrus og epler, mye ristet brioche, hint av røde bær kaffe og sopp. Flott og allerede noe utviklet i munnen, med fine bobler, frisk syre, streif av nøtter, og lang, eplepreget, tørr finish.

Mis en cave 2001
42 % chardonnay, 37 % pinot noir og 21 % pinot meunier,
66 % 2000 og 34 % reserveviner
Degorgert 2006, dosage 11 g/l

Litt lukket på duft, med ristede nøtter, kastanje, kaffe, sopp, smør og brødbakst. Rik, myk og flott mousse i munnen, med flott fylde, streif av bitterhet men samtidig med noe sødme i utgangen. Henger ikke helt godt sammen, og faller litt i glasset.

Mis en cave 1996
41 % chardonnay, 38 % pinot noir og 21 % pinot meunier
69 % 1995 og 31 % reserveviner
Degorgert 2001, dosage 11 g/l

Første flaske korket. Eplepreget duft, med tiltalende friskhet og preg av blomster, sitrus, smør, og hint av østers og kjeks. Høy friskhet i munnen, med flott dybde og trøkk, mineralkarakter hele veien, kremet mousse og nokså tørr finish. Veldig flott, mineral og krisp i stilen.

Mis en cave 1993
42 % chardonnay, 40 % pinot noir og 18 % pinot meunier
69 % 1992 og 31 % reserveviner
Degorgert 1999, dosage 12 g/l

Gyllen farge. Meget flott nese med uttalt østerspreg, eplefrukt og sitrus, ristede nøtter, ristet brioche og nystekt croissant. Hint av champignon. Glimrende frukt i munnen, med uttalt østerspreg, flott rikhet og modningskarakter balansert av en fin syre. Myk og deilig med rik mousse, stor lengde og krisp utgang. Vanvittig bra.

Mis en cave 1990
40 % chardonnay, 40 % pinot noir og 20 % pinot meunier
71 % 1989 og 29 % reserveviner
Degorgert 1993, dosage 11 g/l

Moden, med en ganske fruktig stil. Røde og gule epler, røde bær, østersvann og smør, ristet brioche og smørbakst. Vinøs, rik og flott i munnen, med masse fruktdybde, flott løft, stor lengde med merkbar dosage. Meget lekker vin på en helt annen måte enn 1993.

Mis en cave 1988
43 % pinot noir, 40 % chardonnay og 17 % pinot meunier
68 % 1987 og 32 % reserveviner
Degorgert 1996, dosage 12 g/l

Nydelig duft av modne epler, amalfisitron, sopp, fjærestein, krydder, kanel, blomster og urter, med mengder av autolyse. Vinøs, intens og rik i munnen, med glimrende eplefrukt, stor intensitet, mineral og syrlig utgang med enorm lengde. Salt og krisp og nokså tørr finish. Stor vin.

Mis en cave 1987
46 % pinot noir, 38 % chardonnay og 16 % pinot meunier
66 % 1986 og 34 % reserveviner
Degorgert 1994, dosage 12 g/l

Godt moden vin med duft av syrlige epler, litt siderpreg, sitrus, skogsopp og brioche. Syrlige epler også i munnen, med stor lengde. En smalere, mer oksidativ, tørrende og syrlig stil. Kan ikke måle seg med de beste.

Denne artikkelen var på trykk i Vinforum V - 2020

Grasiøst fra Galicia

Det spanske vinkollektivet Envínate er prosjektet til studiekompisene Laura Ramos, Jose Martínez, Roberto Santana og Alfonso Torrente, som møttes under ønologiutdannelsen på universitetet i Alicante. De etablerte sammen en vinkonsulentvirksomhet etter studiene, som utviklet seg til Envínate i 2005. De har vinmarker på Tenerife (som jeg har omtalt tidligere), Alamansa, Extremadura og Ribeira Sacra, hvor ukens vin, Lousas Viñas de Aldea 2019 kommer fra.

Vinen kommer fra tolv forskjellige parseller med opp mot 64 år gamle druestokker i Ribeira Sacra, beliggende på 400-600 meters høyde. Jordsmonnet består av granitt og skifer, og det galisiske ordet lousas, som også er navnet på denne vinen, er nettopp navnet på skifertypen som finnes her. På etiketten har Envínate også tilføyd Vinos Atlanticos, som forteller om et kjølig klima med påvirkning fra Atlanterhavet.

Ukens vin er laget på omtrent 90% mencia, 7% bastardo og 3% mouraton (alicante bouschet), men den skal inneholde 12 andre lokale druer i miksen. Hele klaser gjæres i små åpne gjæringskar og fottråkkes etter 3 uker, med ni måneder modning i gamle fat.

Lousas Viñas de Aldea 2019
Envínate, Ribeira Sacra
#10906501, kr. 279,90
(Unico Real Wines)

Frisk duft av mørke bær, blomster, lær, urter og krydder. Glimrende og kjølig frukt i munnen, med fin syrlighet, lett fylde, glatt tekstur og lang, fast, lett spicy finish med fine tanniner.

Denne artikkelen har vært publisert tidligere på vinforum.no

Sjarmerende 2018 Chianti Classico

Jeg fikk i fjor vinter anledningen til å dykke litt i aktuelle slipp fra de toscanske vinområdene, i forbindelse med smakeuken Anteprime di Toscana. Virkeligheten har forandret seg mye siden hundrevis av vinjournalister og produsenter samlet seg i Firenze, San Gimignano, Montepulciano og Montalcino for en uke med smakinger, middager, samtaler og seminarer like før koronaviruset traff for fullt. Det vil nok bli lenge til man kan forvente å være med på noe lignende igjen, men det er en god trøst å ha minnene og notatene fra Toscana nå som reisekalenderen er ryddet for overskuelig fremtid. Dessuten har vi jo vinene!

Chianti Classico 2018
I Chianti Classico hadde vinterens regn og snø sørget for å fylle grunnen med vann etter tørken året før, og sesongen 2018 startet med en tidlig knoppskyting og varme forhold i mars og april. Mai var kjølig og regnfull og forsinket prosessen noe, men fra tiende juni økte temperaturen, og innledet en god sommer med normale temperaturer. 

Det er likevel regnet som er 2018s merke. Hyppige skurer gjennom juli og august, ujevn spredt over appellasjonen, ga en sommer med vanskelige modningsforhold. Michele Briganti hos Monteraponi i Radda in Chianti forteller at det kunne sprutregne i en time-halvannen før det kom strålende sol og 30 grader resten av dagen, nærmest som tropiske stormer. Radda har en høy andel økologisk dyrkede vinmarker, og bøndene var travelt opptatt med å holde druer og vinmarker sunne gjennom den fuktige våren og sommeren. Giovanni Manetti på Fontodi i Panzano (snaue syv kilometer unna), var på sin side ikke veldig plaget av regn, og beskriver forholdene som mer harmoniske. Han opplever sine viner som fruktrike, kraftfulle og med solid struktur. «Takk gud for at årgangene er så forskjellige. Det ville vært kjedelig å lage den samme vinen hvert år» sier Manetti, som også er Chianti Classico-konsortiumets president. «Vi vinmakere må tilpasse oss, våre teknikker og metoder til årgangen. Det er moder natur som sjekker om vi er våkne eller har sovnet».

Værforholdene bedret seg i september, med fine solrike dager og kjølige netter. Druene kunne fullføre sin fenoliske modning og sukkerutvikling, og vinmarkene fikk tørke opp. Innhøstingen startet i midten av september og fortsatte til midten av oktober. 

Stilen på Chianti Classico 2018 kombinerer typisk en ganske generøs fruktkarakter med god friskhet. Jeg liker de godt. Vinene er tilgjengelige og aromatiske, med pene, ganske moderate tanniner. Dette er åpne og tiltalende viner, som vil gi mye glede fra start, men sannsynligvis ikke være de mest langsiktige lagringsprosjektene. Alkoholnivåene ligger på 13 til 14,5 prosent, med enkelte eksempler opp mot 15, særlig på toppvinene. Kvantiteten er noe under gjennomsnittlig, som følge av tørken fra året før. 

Det bør nevnes at kvaliteten på vinene gjennom en stor smaking som denne (480 viner ble presentert) er enormt variabel, og med en stor mengde dårlig laget vin. Jeg mistenker også at det presenteres en hel del svake fatprøver, som er unødvendig og synd. Selv om jeg synes å se en positiv trend gjennom de siste årene, har fortsatt Chianti Classico og Toscana en lang vei å gå. De må rett og slett ta seg selv og produktet sitt mer på alvor. Kanskje bortfallet av masseturismen i forbindelse med koronapandemien kan flytte vinkvaliteten høyere opp på agendaen?

Her følger en oversikt over mine favoritter blant vinene som ble vist.

Beste Chianti Classico 2018:
Fèlsina - Castelnuovo Berardenga
Isole e Olena - Barberino Tavarnelle
Castello di Monsanto - Barberino Tavarnelle
Castello di Querceto - Greve
Castello di Volpaia - Radda
Castello Vicchiomaggio Guado Alto - Greve
Querceto di Castellina L’Aura - Castellina

2017 Riserva og Gran Selezione
2017 er merket av en veldig tørke og høye temperaturer. Vinstilen er sågar varm og litt tørr, men ikke med spesielt høye alkoholnivåer. Dessverre er det mye sliten frukt, harde tanniner og liten friskhet i riservavinene, med mye eikepreg på toppen, ikke minst på Gran Selezione. Noen gode unntak finnes dog, og viktige suksesskriterier for 2017 nevnes å være riktig plukketidspunkt og forsiktig hånd på vinmakingen. 2017 som lagringsvin er heller ingen langdistanseløper, men bør kunne gi stor glede som matviner de neste årene. Les mer om 2017 Chianti Classico her.

Beste Riserva 2017:
Fèlsina Rancia - Castelnuovo Berardenga
Molino di Grace - Greve
Monteraponi Il Campitello - Radda
Poggerino Bugialla - Radda
Pomona - Castellina

Beste Gran Selezione 2017:
Castello di Ama San Lorenzo - Gaiole
Castello di Fonterutoli Badiola - Castellina
Castello di Querceto Il Picchio - Greve
Castello di Querceto La Corte - Greve

Smakingen i den nedlagte togstasjonen Stazione Leopolda i Firenze bød også på muligheten til å smake noen eldre og sent lanserte viner. Blant disse høver det seg å anbefale Castell’in Villa Chianti Classico 2015, Fontodi og Isole e Olena Chianti Classico 2017, Castello di Monsanto Riserva 2016, Fèlsina Colonia Gran Selezione 2016 og Fontodi Vigna del Sorbo Gran Selezione 2016. 

Artikkelen var på trykk i Vinforum II - 2020. Enkelte små endringer er gjort i denne versjonen.

Lagringsdyktig sydtyroler

Det er ikke mange av mine venner som våger å åpne noe hvitt fra Italia i en topptung vinmiddag. Men hvis du, som meg, ikke lenger vet om du skal le eller gråte over hva du har blitt villig til å betale for selv en enkel hvit regionalburgunder, er det gode grunner til å ta en ny titt på utbudet av italiensk hvitt, ikke minst i polets spesialbutikker.

Terlano er en subsone i norditalienske Alto Adige med dyrkningsareal på 175 hektar. Kooperativet Cantina Terlan ble etablert i 1893, og representerer i dag 143 vinbønder, som leverer druer fra 190 hektar vinmarker med beliggenhet fra 250 og opptil 900 meters høyde. De har særlig gjort seg kjent for sine glimrende hvitviner, som utgjør brorparten av produksjonen. Mange hevder at deres Terlaner 1, første gang laget i 2011, basert på pinot bianco med en mindre andel chardonnay og sauvignon blanc er Italias beste hvite vin. Også denne ble sluppet i 15 eksemplarer på siste spesialslipp.

Vinmarksområdet Vorberg ligger på 450 til 650 meter over havet, på åskammen Monzoccolo, mellom Bolzano og Merano. Her er det solrikt, bratt og næringsfattig, bestående av gammel vulkansk jord med rød porfyr, sand og kvarts. Pinot bianco herfra gir en lagringsdyktig, ganske fet og kraftfull stil. Cantina Terlans Vorberg '17 kan drikkes nå, for eksempel til rike sjømatretter, eller hvorfor ikke gi den fem-seks år på langs? Prislappen skulle ikke skremme for meget, og ei heller i magnum, som er tilgjengelig til en billigere pris enn to enkeltflasker!

Terlan Pinot bianco Vorberg Riserva 2017
Varenummer: 4746001
Pris: 368,10

Dufter av epler, hvit fersken, sitrus, smør, urter og blomster. Frisk, rik og glatt frukt i munnen, med fin fedme, bra trøkk og høy konsentrasjon, minerale toner og anis i utgangen med tørr, lang sitruspreget finish.

Terlan Terlaner 1 2017
Varenummer: 12086901
Pris: 1554,70

Prestisjevinen fra Cantina Terlan, basert på 70 % pinot bianco, 27 % chardonnay og 3 % sauvignon blanc. Meget flott duft av epler, blomster, sitrus, smør, ristede toner og fat. Flott og pent syrlig frukt i munnen med stor konsentrasjon, rik fedme og fyldig, glatt tekstur. Stor lengde med tørr, sitruspreget finish. Heftig vin.

Artikkelen har vært publisert på www.vinforum.no

Ligurias beste rødvin?

Det høver seg å fremheve Rossese di Dolceacqua Superiore fra vinmarken Curli, signert Maccario-Dringenberg, fra siste Italia-slipp i polets spesialbutikker.

114 av totalt under tusen produserte flasker ble tilgjengeliggjort av den røde liguriavinen fra Curli, vinmarken som den legendariske Luigi Veronelli – vinskribent, gastronom og intellektuell – kalte Italias Romanée-Conti. Sammenligningen har selvsagt ingen annen enn anekdotisk verdi, hverken vinstilen eller marken har noen likhet, men nysgjerrigheten bør jo la seg pirre.

Dolceacqua er en rolig landsby, foreviget av Claude Monet med sin flotte buede bro. Den ligger altså i Liguria, ikke langt fra San Remo, 2-3 timers kjøretur sørvestover langs kysten fra regionens hovedstad Genova. Like langt er det opp til Barolo i Piemonte, men det er på den andre siden av de liguriske alper. Det er imidlertid mye kortere til den franske rivierabyen Nice videre i sydvest, og appellasjonen DOC Rossese di Dolceacqua strekker seg nesten helt inn mot franskegrensen. Selv om klimaet i Liguria generelt er kystpreget, mildt og varmt, bidrar fjellandskapet i kommunen Perinaldo, der Curli ligger på 400 meter, til nokså kontinentale forhold. Jordsmonnet er kalkholdig med marine avsetninger. Rossese-vinstokkene i Curli er gamle og anlagt etter metoden albarello, enkeltstående busker, med beplantninger helt tilbake til 1890. Anerkjennelsen av denne vinmarken bidro til etableringen av Italias første cru-system samtidig som at Rossese di Dolceacqua ble Ligurias første DOC i 1972. Det er nå 38 offisielle enkeltcruer fordelt på 7 landsbyer.

Maccario-Dringenberg er produsenten som lager de beste vinene i Dolceacqua i dag. Giovanna Maccario tok over etter sin far i 2001, som var blant pådriverne for etableringen den ovennevnte DOC’en. Han begynte å tappe vin under egen etikett samme år, 1972. Maccario leier Curli på årsbasis, og har rustet den opp etter lang tids neglekt, men tapper også flere andre cru-viner, blant annet Posaú, som er tilgjengelig i BU.

Se alle tilgjengelige Dolceacqua-viner på Vinmonopolet her.

Maccario-Dringenberg Rossese di Dolceacqua Superiore Curli 2018
Varenummer: 11152801
Pris: 352,70

Aromatisk og tiltalende, med duft av kirsebær og plommer, roser, lær, lavendel og anis. Elegant, sursøt, med dyp fruktighet, god fylde og lengde, med flott tanninkvalitet og fast, lett lakrispreget utgang. Dette er en allsidig matvin, og gjerne drikkevin, prøv den til lettere kjøttretter og pasta.

Artikkelen har vært publisert på www.vinforum.no

Produttori del Barbaresco 2015

Flotte 2015-viner fra det eksepsjonelle kooperativet i Barbaresco ble lansert og utsolgt raskt i mars. Det var snakk om 200-500 flasker av hver av cruene, og 90 magnumer totalt. Sympatisk priset som de er, ble vinene raskt revet ut av importørens lager, men det står fortsatt noen flasker i enkelte polutsalg, og det har akkurat kommet en ny ladning med viner av Montefico og Muncagota i vanlig flaske, samt Ovello i magnum.

Vinene er laget i klassisk modell, med 45-55 dager skallkontakt i store tanker, og modning i botte. Kooperativet disponerer rundt 107 hektar vinmark mellom sine 55 eiere, og butikken driftes av direktør Aldo Vacca, selv fra druedyrkerfamilie, og hans vinmaker siden 1986, Gianni Testa. 2015 er en rik og generøs årgang, som Aldo Vacca selv sammenligner med 2009 og 1990. Han beskriver den som klassisk i det henseende at den er mindre ekstrovert aromatisk og har en mer fremtredende tanninstruktur enn sine naboårganger, men at fruktstilen bærer preg av varme forhold. Årgangen startet med en fuktig vår etter en snørik vinter, påfulgt av en varm sommer og en tørr september. Innhøstingen startet den 26. september. Vacca foreslår selv en lagringsramme på 8-12 år. – For tyve års perspektiv ville jeg heller gått for 2013 eller 2016 når den kommer, sier han, og legger ikke beslag på sine lovord for den kommende årgangen.

Vinene under er lagt i samme rekkefølge som Aldo Vacca valgte å presentere dem.

Produttori del Barbaresco Pora Riserva 2015
Varenummer: 11718501
Pris: 499,90

Pora er sørvestvendt, ligger nære den temperaturregulerende Tanaro-elven, og har et nokså næringsrikt jordsmonn. Dette pleier alltid å være den enkleste og mest tilgjengelige riservaen. Her besitter PdB 10,7 hektar vinmark. Denne ble ikke smakt, grunnet kork.

Produttori del Barbaresco Paje Riserva 2015
Varenummer: 11718301
Pris: 499,90

Pajé er en ganske liten vinmark litt nærmere landsbyen, hvor de beste delene ligger i et sørvestvendt amfi mot elven som ligger lenger ned i dalen. PdB disponerer 1,8 hektar her. 10.000 flasker produsert.

Noe rik og sødmefull duft av kirsebær, morell, roser, lær, trevirke og anis. Moden, sødmefull og åpen stil i munnen med rød bærfrukt, middels syre og god fruktkonsentrasjon. Litt tight stil, med streng tannin, mye rålakris og tjære og et varmt streif ut.

Produttori del Barbaresco Muncagota Riserva 2015
Varenummer: 11718101
Pris: 499,90

Muncagota ble tidligere tappet under navnet Moccagatta. Denne sydligste av de tre strukturerte M’ene ligger i øst, på grensen mot Neive, og er vendt mot den kjøligere formiddagssolen i sydvest. PdB har 4,5 hektar og lagde 16666 flasker.

Ekspressiv og flott duft av mørke kirsebær, lakris, blomster, lær og tjære. En mørkere profil enn Paje. Sødmefull, generøs og tett fruktkjerne, med flott dybde, pen syre og salt lakrispreget utgang. Noe varme ut. Stor lengde. Flotte stramme tanniner.

Produttori del Barbaresco Rio Sordo Riserva 2015
Varenummer: 11718601
Pris: 499,90

Rio Sordo er også eksponert mot sørvest, og er en lang stripe på den sydlige åskammen i Barbaresco, mot grensen til Treiso. Den opptrer alltid blant de første i PdB-smakinger, med moderat tannin og tilgjengelig stil. Kooperativet har 4,5 hektar her, og produserte i 2013 13.333 flasker.

Dufter av jordbær, bringebær og kirsebær med røde roser, urter, lær, gammelt trevirke, røk og varm teglsten. Rik, bløt, glatt og fyldig i munnen, med fin balansert frukt, mineral utgang med innslag av trevirke og nøtter. Åpen stil. Stram og tørr med veldig fine tanniner.

Produttori del Barbaresco Asili Riserva 2015
Varenummer: 11717901
Pris: 499,90

Asili er nok den mest berømte vinmarken i Barbaresco, og ligger syd for landsbyen, med naboer som Pora, Martinenga, Rabaja og Muncagota. Kooperativets parseller er sørvestvendte. Vinene herfra kjennetegnes med en spesiell eleganse og raffinement. PdB disponerer 2,2 hektar i Asili, og laget 13.333 flasker i denne årgangen.

Rålekker vin, med en bredere floralitet, lavendel, salvie, urter, lær og anis. Nesten kjølende streif. Fin kirsebærfrukt, ikke for rik og dyp, men elegant. Åpen og volumøs, med fin transparens og løft. Pen syrlighet, salte lakristoner, og med stramme tanniner av fin kvalitet. Anis i utgangen og stor lengde.

Produttori del Barbaresco Ovello Riserva 2015
Varenummer: 11718401
Pris: 499,90

Ovello er en stor vinmark helt nord i appellasjonen, og har en leirerik jord og stor hellning. Den strekker seg over en hel kolle, og har følgelig nesten hele spekteret av eksponering, selv om de gode parsellene er enten vendt mot sørøst eller sørvest. De øverste parsellene er de høyestliggende i Barbaresco, på 320 meter. Vinene herfra har ofte mye flott frukt, men kan også være ganske faste. PdB har 20,3 hektar her, og produserte 18741 flasker i 2015.

Flott vin med høy intensitet og fin transparens i aromabildet, med hint av blålig frukt, kirsebærsyltetøy, blomster, lavendel, lakris og lær. Sursøt, tettvevd og glatt i munnen, men nokså streng, den strammer seg opp innover kurven og blir mørkere og mer lakrsipreget ut. Veldig flott tannin, lær og tjære i finish og stor lengde. Denne trenger tid.

Produttori del Barbaresco Montefico Riserva 2015
Varenummer: 11718001
Pris: 499,90

Montefico ligger nord for Montestefano og grenser mot Ovello, rett øst for landsbyen. Den er vendt mot syd og sydøst, men drar også nytte av kjølige vinddrag gjennom dalen. Nokså karrig og kalkholdig. PdB har 3,86 hektar. 16666 flasker produsert.

Dufter av lakris og kirsebær, roser, fioler, sort te, trevirke og lær. Nokså saftig i stilen, med rik og pent syrlig frukt i munnen, masse salt lakris, bra løft, stor lengde, fine stramme tanniner og salt finish. Skal hedres for løft og syre og klarhet. Tilgjengelig men streng. Trenger tid.

Produttori del Barbaresco Rabaja Riserva 2015
Varenummer: 11718701
Pris: 499,90

De to mest dominerende åskammene i Barbaresco møtes øst i appellasjonen, i Rabajà, og vinmarken grenser i nord mot både Asili og Muncagota. Vinene herfra kan være ganske faste og med en veldig flott fruktdybde. PdB har 3,7 hektar sørvestvendt areale i Rabajà, og lagde 16104 flasker.

Rik, moden kirsebær, roser, lær og nøtter. Glatt og elegant i inngangen, pent syrlig, lett fyldig, med streng og stram tørr finish med lær og anis ut. Lang, med heftige tanniner og noe varme ut.

Produttori del Barbaresco Montestefano Riserva 2015
Varenummer: 11718201
Pris: 499,90

Montestefano er som regel den mest muskuløse vinen i kooperativets portefølje, og er også den vinmarken som gjerne høstes til sist. Vinmarken er vendt mot syd og sydøst og har høyt kalkinnhold. Kooperativets direktør Aldo Vacca pleier å kalle en Barolo fra Barbaresco. Beliggenheten er mellom Muncagota og Montefico, øst for landsbyen, på grensen mot Neive. 4,5 hektar disponeres av PdB, som produserte 16036 flasker i 2015.

Rik men streng, og med preg av moden kirsebær, morell, lakris, asfalt, lær, tjære og lavendel på duft, med innslag av gammelt trevirke. Fruktintens, saftig, med fin syre, stort volum, fyldig og glatt tekstur, med hint av sødme og alkohol. Strenge, kraftfulle tanniner i utgangen, med streif av røk og tjære, og med stor lengde.

Artikkelen har tidligere vært publisert på www.vinforum.no

Råbra schiava

I Italias enorme utbud av unike stedegne viner kan det være lett å overse de røde vinene fra Alto Adige. Det er det ingen grunn til å fortsette med. Det er ikke bare gode hvite viner som lages her, det frembringes også virkelig flotte røde i åssidene ved foten av Dolomittene. Det er snakk om mørke, kjølige, spicy og intense viner, med knasende urtepreg og masse karakter.

Druen schiava, eller vernatsch som den heter på tysk, har vært anerkjent og bredt beplantet i Alto Adige siden middelalderen. På et tidspunkt dominerte den regionens vinmarksareal, men siden andre halvdel av 1900-tallet falt interessen, og i dag er det kun rundt 15% av arealet, omtrent 800 hektar igjen. Schiava har lett for å mutere, og navnet er derfor en samlebetegnelse på en rekke utbredte kloner, som schiava grossa, s. gentile og s. grigio, hvor sistnevnte beskrives som kvalitetsmessig best. Schiava er en utfordrende drue både å dyrke og å vinifisere. Den har et tynt skall og tette klaser som gjør den utsatt for sykdommer og råte, den krever lang modning og mye sol. I kjelleren kreves det særlig oppmerksom vinmaking for å unngå reduktivitet. Kun en håndfull produsenter lager skikkelig god schiava i dag, men det kommer nye til, unge krefter med høy arbeidskapasitet for vinmarksarbeid og med oppdatert vinmarkerkunnskap synes å kunne gi denne druen og dets vinområde et fortjent løft.

Spesialpolene gjorde en grundig jobb med å skaffe knallgode viner til sitt italiaslipp på høstparten i fjor, og det er fortsatt flasker tilgjengelig. Her er noen av de du sporenstreks bør plukke opp et par eksemplarer av. Selv om St.-Magdalener Classico, like øst for Bolzano riktignok er kjent som den beste lokasjonen for å finne gode resultater av den stusselig renommerte schiava-druen, er det særlig inspirerende å smake så lekre viner som disse. Og til sammenligning synes jeg du skal ta med deg en Lagrein fra Gojer, med sin sublime frukt og energi.

Se varebeholdningen via linkene under, og husk at du også kan bestille vinene sendt per post eller få dem levert på døren.

Fliederhof St.-Magdalener Classico 2018
Varenummer: 11178701
Pris: 299,90

Knøttliten vingård med én plott på 3 hektar, tilstøtende landsbyen Santa Maddalena. Flott duft av mørke røde bær, urter og anis, med streif av røyk og lær. Saftig, fruktrik og flott i munnen, med god syrlighet og konsentrasjon. Urtepreget og detaljert, med god lengde, lakris i utgangen, og fine faste tanniner. Rågod schiava.

Waldgries St.-Magdalener Classico Antheos 2018
Varenummer: 11178201
Pris: 349,70

Beliggende i Santa Giustina, nordøst for S. Maddalena. Tiltalende duft av røde bær og skogsbær, knust pepper, urter, roser, røk og lær. Glimrende frukt i munnen, saftig og syrlig, med glatt tekstur, og preg av lakris og pepper. Kraftfull, salt, lang, og med lett urtebitterhet i finish, og flotte tanniner.

Fliederhof St.-Magdalener Classico Gran Marie 2017
Varenummer: 11178601
Pris: 348,00

Fliederhofs toppvin, som er en seleksjon av de eldste vinstokkene i deres 3 hektar vinmarksplott. Glimrende duft av røde bær, urter, blomster og mineraler med innslag av røk og lær. Lekker frukt i munnen med fin fylde, urtepreg og anis hele veien, strukturerte faste tanniner og spicy lang finish med lett salt røkpreget utgang.

Gojer St.-Magdalener Classico Rondell 2018
Varenummer: 11148201
Pris: 289,90

96 % schiava og 4 % lagrein. Toppvinen til Gojer, fra vinmarken Rondell i S. Maddalena. Glimrende duft av røde bær og skogsbær, urter, lær, pepper og trevirke. Flott frukt i munnen, med saftighet og syre, lett fylde, stram, lang og fast utgang med preg av urter og pepper.

Gojer Lagrein Granat 2018
Varenummer: 11178001
Pris: 285,00

Frisk og skogsbærpreget lagrein, med preg av lær, roser og urter på duft. Fruktrik, saftig og syrlig i munnen, salt, med knasende urtepreg, pepper, og lett bitterhet i finish. God lengde, og fine faste tanniner.

Denne artikkelen ble publisert på Vinforum.no 26.01.2020