.
.
Bevandret blant brosten og balustrader og bevepnet med kvass penn og ulastelig skotøy kaster Enotrias romakorrespondent et intimt blikk på evigstadens mat og drikke. Gjenkjennelig med en antydning til rødvinsbart kan han sees letende blant suburbias enoteker og markeder etter god kost på lavt budsjett, alltid prutende, aldri mett.
.
TEMPERANZA
Enotrias utenrikstjeneste utforsker blandings som internasjonalt fenomen
.
Når det kommer til pizza, og det hender jo rett som det er, sverger jeg uten unntak til Pizzeria Ai Marmi i Viale di Trastevere. Et regelrett tempel for hvete og frityr, en mastodont i marmor med enorm takhøyde, belyst uten gjerrighet, og med køer som vonde år. Den estetisk sensibiliserte spisende vil ikke kunne ta øynene fra skiltet over kasseapparatet som lokker med Fagioli al’Fiasco, Suppli al’telefono og antagelig byens beste Filetto di baccalà. Vel, det var ikke dette jeg skulle fortelle.
.
Da jeg forleden dag, på oppfordring av en velmenende bekjent, bestemte meg for å ta mine pizzabehov annetsteds, kom jeg over noe interessant. I følge med min bekjente doktoranden besøkte vi en pizzeria hvis navn skal forbli unevnt, etter en ivrig men mangelfull madrigalkonsert i Palazzo Doria-Pamphilj. Pizzaen var ikke noe å skrive hjem om, så jeg lar være, men med vinen var det ganske annerledes.
.
Da karaffelen kom på bordet etter prompte bestilling var det tydelig at innholdet bruste, på en litt underlig måte, som om boblene ikke egentlig hørte hjemme i den, men var tilkommet fra en annen og heterogen bestanddel av ukjent opprinnelse. Jeg vendte meg spørrende mot siden, men servitrisen svingte allerede tallerkener i den andre enden av lokalet. En smak konstaterte at vinen både bruste og hadde en noe tynn karakter, kombinert med et mineralsk preg som sjelden hører hjemme i bordvin á 4 euro literen. Mineralsk var den like fullt. Ikke fordi den var dyrket ved Etnas fjellside eller i Loiredalens elveleie, men fordi den var berørt av de praktiske innsparingsordninger man tidvis kommer over ved restaurantbesøk i det sydlige Europa. Jeg forsøkte å smake om det kunne være San Pellegrino, eller kanskje Aqua di Nepi jeg hadde fått på kjøpet, men det smakte for mye vin av blandingen til å definere nærmere.
.
I Cesare Ripas Iconologia, en oppskriftsbok for fremstilling av dyder og laster i kunsten, første gang utgitt 1593, finner vi denne beskrivelsen av Temperanza, eller måtehold; en av de syv kardinaldyder:
.
“Donna, di bello aspetto, co’ Capelli lunghi, e biondi”
.
Du verden, for et sammentreff. Servitrisen var både smukk og blond og jeg skulle siden finne henne igjen, tilbake blant reolene hvor jeg nyter mine pauser fra kjøkkenbenken, i Uffizikatalogen, i en reproduksjon av Pollaiuolos Temperanza: en kvinne med toscanske trekk som demonstrerer moralsk høyverd ved å blande vin og vann.
.
Kanskje var servitrisen blant de leversynske, men den moralske middelvei var altså for ulendt til å finnes av meg alene. Det bør nevnes at vin fra bulktank tidvis bruser litt i glasset, men dette var ikke tilfellet her. Doktoranden og jeg tømte våre lette glass og konkluderte at en sådan kulturkontinuitet opprettholder autentisitet og sikrer den romerske egenart, og jeg gikk tidlig til sengs den kvelden.
.
Eirik Arff
.
