ENOTRIA

.

.

Bevandret blant brosten og balustrader og bevepnet med kvass penn og ulastelig skotøy kaster Enotrias romakorrespondent et intimt blikk på evigstadens mat og drikke. Gjenkjennelig med en antydning til rødvinsbart kan han sees letende blant suburbias enoteker og markeder etter god kost på lavt budsjett, alltid prutende, aldri mett.

.

AMARO

Bot og fyllesjuke i romaperspektiv

.

Etter en lang, lang fest kom altså morgenen og tiden for å sette sjøben over vaskeservanten, kaffen etter hvert hvesende på kjøkkenet og duften av en åpen flaske Amaro Sibilla understrekende det åpenbare på stuebordet. Vage minner om leppene på en vakker rumensk arkitekt, ubesvarlige spørsmål om lokale musikkpreferanser.

.

Foruten ekte norsk stølsost, med komplimenter fra min venn i utenrikstjenesten, har jeg alltid straccetti for hånden i en sådan stund; tynne skiver av storfeflanke, ferdig på fire minutter og tettingsstoff for hull i sjel og kropp. Enhver slakter burde kunne ordne biffen.

.

Dusj først. Brenn så av to spiseskjeer olivenolje i en stor panne, tilsett to knuste hvitløksfedd, skru opp varmen og spre kjøttet som store flate stykker. Salt liberalt og vend én gang før ferdig. Litt grovkvernet pepper går over til slutt. Det er ingen dum idé å gi seg nå, med en Straccetti naturale, men for en Straccetti con rucola tilsetter du en stor neve rucola (om du skyller den må den tørkes grundig). Vend det hele med sleiva et par raske ganger på middels varme. For lenge, og salaten vil avgi for mye bitterstoff. Ønsket resultat er litt mykere blader, ikke kokt spinatkonsistens. Den resulterende skyen er en gudegave i kaldt vær, og kan med hell sprekkes med noen dråper olje. For all del ikke fall for den barbariske fristelsen av å tilsette hvitvin eller annen syre. Server deg selv og eventuelt overnattingsbesøk (fremdeles i sengen) med godt, hvitt brød og vann på siden.

.

Slik var min morgen, og det viste seg å være en fabelaktig søndag på utsiden. Kort etter, blant medsyndere langs bardisken på Gianicolo, får jeg selskap av en mor med sin unge datter. Hun har neppe sett seksten vintre, den unge, og er det ikke en viss fandenivoldskhet i morens kaffebestilling? Gabriela rekker dem kaffen, men det er tomt for sukker på disken, og etter kort tid faller sorte dråper av mascaratunge tårer på skålen. Det er pikens tårer. Kaffen er all’amaro, og det er hennes første. Så jeg henne kanskje ikke i natt, svingende en vinflaske langs Via Garibaldi i tre-tiden? Godt da, at én gjerning utligner en annen i disse trakter. Helt om natten, helt om dagen, og jeg begir meg mot sentrum og søndagsmesse.

.

Nyt (uten forbehold, uten måte, med nåde)

.

Eirik Arff